Da jeg var liten likte jeg svele veldig godt. Vi tok dessuten ferge over fjorden stadig vekk, og da spiste vi naturligvis svele, og etterhvert ble jeg nok litt lei, eller kanskje jeg ble litt kvalm etter å ha spist svele en gang det blåste mye. Ikke vet jeg, men hele mitt voksne liv har jeg i alle fall sagt til meg selv at jeg ikke liker svele. En annen ting er at jeg egentlig har tenkt på svele som et MRF-produkt, ettersom jeg ofte spiste det på fergetur, og aldri ellers.

I alle fall, jeg gikk rundt og likte ikke svele, helt til i vår, da jeg oppdaget at kantina i Realfagbygget har begynt å selge sveler som de lager selv. Jeg ble meget overrasket over at noen solgte sveler på fastlandet, og attpåtil langt nord for Møre og Romsdal, så jeg bestemte meg for å prøve en, og det viste seg å være veldig godt.

Dermed var det klart at jeg hadde begynt å like svele igjen, og jeg spiste flere sveler utover våren. Når jeg så tok fergen over fjorden hjemme i Molde i sommer, var det da naturlig å kjøpe en svele der også for å sammenligne, og jeg måtte sjokkert konkludere med at svelene i Realfagbygget faktisk er bedre enn MRF sine. I alle fall etter min mening. Og det er jo helt uhørt. Hvordan kan vel svele, laget på fastlandet, sikkert av en dansk kokk, måle seg med den som er laget på havet av fjerdegenerasjons Møre-og-Romsdalinger?

Forskjellen ligger hovedsaklig i at det på en måte er mer spenst i en SiT-svele enn en MRF-svele. Ikke bare er overflaten som regel sprøere, noe som antagelig skyldes mer liberal bruk av stekefett, men også selve svelen føles betydelig fastere. Hvis du holder en MRF-svele så den peker oppover, henger den nedover som en tørst hvitveis, mens en SiT-svele står rank som et ungt rognetre. Eller noe slikt.

Oppskriften på MRF-svele er en dårlig bevart hemmelighet, ettersom den trykkes på kopper og selges for 50 kroner, men oppskriften på SiT-svele er ikke så lett tilgjengelig. Jeg skal imidlertid se om jeg kan få tak i den, så vi kan komme til bunns i dette mysteriet.

-Tor Nordam