Edinburgh, som jeg har påpekt før, er en herlig by.

Akkurat nå sitter jeg på Elephants & Bagels, en herlig kafé (søsterkaféen til The Elephant House, hvor Rowling skrev den boken) hvor de bare ser litt litt rart på deg hvis du ber om en bagel med brie, agurk og honning. Eller kanskje de bare har blitt vant til meg. Veggene er dekket av tegninger av elefanter (en hel rekke av dem ser ut som om de er laget av fem-åringer, men det står ting som "Tina, 26 years old" på dem), og rundt omkring står det skulpturer med elfanter. Dette samme kan man finne på The Elephant House, men Elephants & Bagels har en mer ... barnlig følelse. Det hele virker mer uformelt, og i tillegg har de gode bagels. Hvilken man velger kommer derfor i stor grad an på hvilket humør man er i.

Edinburgh har et sted for alle humører. Eller hadde. Chai, den fantastiske te-salongen hvor jeg tilbragte mange lange timer mens jeg forsøkte å være en seriøs student i fjor, er borte. Det kommer egentlig ikke som en overraskelse at de gikk konkurs, for det virket som om jeg (og vennene mine, de gangene jeg fikk dem med dit) var det eneste som holdt stedet flytende. Men det er tragisk. Chai lå nede i en kjeller (kanskje enda en grunnt ila t de gikk konkurs, for det var egentlig ingen indikasjon på at de var der, så ingen uinformerte droppet inn fra gaten), det var lavt under taket, rødtoner i møblene, te langs en hel vegg, og gamle filmer på en annen. Uten lyd, vel og merke, men "Singing in the Rain" er usedvanlig underholdende selv uten syngingen.

Borte nå.

Jeg har dessuten latt meg fortelle at Edinburgh har den høyeste tettheten av puber i Storbritannia - det er en gate (Rose Street) som har noe i overkant av 30 puber. Ikke alle er like koselige, men det later virkelig til at man skal ha vanvittig uflaks hvis man finner en ukoselig en i gamlebyen. Det er en og annen fæl sportsbar her og der, men det er langt mellom dem, og noen av sportsbarene har faktisk klart å være koselige på tross av skjermen med rygby-menn som løper omkring (og rugby ER jo mer underholdende enn fotball).

En annen ting Edinburgh har mye av er bruktbokhandler. Og da snakker jeg ikke om kaliberet til Bruktboka på bussholdeplassen i Molde. Ekte bruktbutikker, eller bruktbutikker som tar steget over i antikvariater uten å øke prisen alt for mye. Jeg viste forleden min indiske veninne rundt i noen av disse bokhandlene, og selv om vi gikk inn skjønt enige om at ingen av oss hadde penger og at vi derfor hadde et ansvar for å hindre hverandre i å kjøpe noe (vi skulle se, ikke røre), endte det med at vi begge brukte ni pund. Jeg kjøpte The Screwtape Letters av C.S. Lewis (som jeg aldri har lest, men som visstnok er en like viktig del av enkeltes barndom som Narnia) til 2 pund (paperback fra 70-tallet etter utseendet å dømme) og en nydelig samling av detektivhistorier i myk skinninnbinding fra 1920-tallet til 6 pund. Jeg regner med at dere forstår at jeg ikke kunne motstå.

Det er særlig tre virkelig fantastiske bruktbokhandler her slik jeg ser det: Én ligger like ved min campus, og jeg husker ikke hva den heter. De spiller jazz i bakgrunnen, og den første gangen vi var inne der så vi ingen som jobbet der. Det viste seg at personen som satt midt i en haug av bøker og leste faktisk fikk bestalt for det. Det var da jeg revurderte planene om å bli akademiker. I ettertid kom jeg imidlertid frem til at det er morsommere å lese i egne bøker.

En annen, eller jeg burde kanskje si to andre, herlig(e) butikk(er) er Armchair books (tror jeg - jeg blir av og til forvirret og blander den sammen med en av de andre på vei opp fra Grassmarket mot der vi bodde før). De har to avdelinger som ligger vegg i vegg: Én med skjønnlitteratur og en med diverse typer faktabøker (både populærvitenskap og mer spesifikke fagbøker). Skjønnlitteraturseksjonen har en utgave av Burtons oversettelse av 1001 Nights som jeg har siklet etter (men ikke kjøpt - jeg er flink) lenge.

Min favoritt-bruktbutikk er imidlertid Edinburgh Books. Det var der jeg endelig falt for fristelsen til å kjøpe bøkene jeg nevnte tidligere. De har forskjellige avdelinger inne i butikken (selv om butikken virkelig ikke er så stor), og i en av dem er det virkelig gamle bøker. En annen har alt fra helt nye og uleste bøker til bøker fra tidlig 1900-tall. Og det er en egen seksjon for skotske bøker, som inkluderer alt fra Ian Rankin (i paperback) til nydelige skinninbundne utgaver av Stevenson og Scott.

Nå er jo jeg student, så en artikkel om Edinburgh slik det fortoner seg for meg i dag burde nok inneholde noe mer i retning av student-ting. Jeg har jo nevnt flere ganger før at campus er nydelig hvis man ser i riktig retning. Det betyr egentlig at man må stå med ryggen til biblioteket (som er et tragisk offer for 1950-tallet eller et av de to påfølgende årtier) og David Hume Tower (den mest falliske bygningen i området), men om man står i parken som er i sentrum av campus og kun ser på de lave, tøffe stenbygningene, er verden god og leve i.

I tillegg kommer at jeg har oppdaget at mitt institutt også har noe i retning av Gløshaugens fredagskollokvier. Jeg har alltid vært litt misunnelig på realistene på grunn av den tradisjonen. Det slår meg som en bra greie å ha en akademisk stimulerende, men litt avslappet og ikke obligatorisk forelesning for å avslutte uken. Og nå har jeg fått min egen. Og den er bedre. Ikke bare inviterer de akademikere fra overalt og med en rekke temaer, men etter at forelesningen er over gir de meg gratis vin. Og ikke bare ett glass hver, heller. Det var kjempekoselig. Jeg planlegger å gjøre det til en fast tradisjon.

Det eneste virkelig negative så langt er at jeg ikke har internet på rommet mitt. Jeg må gå ned en hel masse trapper til The Common Room. Hjernevasket som jeg er av Harry Potter-universets hyggelige common rooms, er jeg dypt skuffet og sjokkert over dette stedet. Det er verdens styggeste rom. Det har lilla vegger og grønne stoler, og jeg føler egentlig at jeg er fanget i en interiørdekorasjonsversjon av Märtha og Aris bryllup.

Heldigvis er ikke alle omgivelsene mine like fæle. La meg avslutte med bilder jeg har tatt rundt hybelen min og i andre relevante sammenhenger: