Når man driver med fysikk, kommer man ofte opp i situasjoner der man vet hva løsningen på en ligning er, uten at man vet hvordan man finner løsningen. For eksempel, mange av dere husker kanskje fra videregående at den deriverte av ln (x) er 1/x, uten at dere aner hvordan man kommer frem til dette.

I slike situasjoner er det ofte mye enklere å vise at løsningen din stemmer, enn å vise hvordan du kommer frem til den. Dette er et frekt triks, som stadig vekk skaper problemer for sånne som meg, som ikke har nok erfaring til å se hva løsningen skal være.

Å løse ligninger på denne måten kalles å løse ved hjelp av ansatz. Ansatzen er da den løsningen du gjetter på. Den kan typisk inneholde en ukjent del, som du kan bestemme ved å sette inn løsningen, og så ser du at den oppfyller ligningen hvis et eller annet er slik eller slik.

En annen sleip måte å vri seg unna lange utregninger på, er å si «This equation is easily solved...», «We immediately see that...» eller noe slikt. Det er nesten det samme som å løse med ansatz, bare litt kjipere. Når du bruker ansatz innrømmer du i det minste at du har lurt deg unna ved sindige antagelser. Når du derimot påstår at noe er lett, når det åpenbart er vanskelig, da er du litt sleip.

I følge veilederen min kan man ofte på konferanser kommer over personer som (med heftig russisk aksent) sier «After a simple calculation...». Da betyr det som regel at det vil ta en vanlig person et par uker å gjøre beregningen, og det betyr at du har å gjøre med en fysiker av Landau-skolen.

Landau var en klin sprø og brilliant russisk fysiker, som stilte latterlig høye krav til alle som ville jobbe under ham. Han benyttet seg av en eksamen som ble kjent som «Landau's theoretical minimum», som egentlig bestod av flere del-eksamer fra de fleste felter av fysikken. En av de totalt 43 som bestod testen har skrevet om Landau, og jeg sakser:

When students arrived at Landau’s apartment, Landau would ask them to leave all their books, notes, etc. in the garderobe and invite them into a small room with a round table, with a few pages of blank paper on it, and nothing else. Then Landau would formulate a problem and leave, but every 15 to 20 minutes he would reappear and look over one’s shoulder.

If he was silent, then this was a good sign, but sometimes he would say “hmm” — this was a bad sign. I have no failed examination experience of my own. However, once, when I was passing statistical physics, I started solving a problem in a way that Landau did not expect. Landau came, looked and said: “hmm.” Then he left. In 20 minutes he came back, looked again and said “hmm” in an even more dissatisfied tone.

At that moment Evgeny Lifshitz appeared, who also looked at my notes and shouted: “Dau, do not waste time, throw him out!” But Dau replied: “Let us give him another 20 minutes.” During this time I got the answer and it was correct! Dau looked at the answer, looked again at my calculations and agreed, that I was right. After that, he and Lifshitz asked a few easy questions, and the exam was over.

-Tor Nordam