Sier du bare fordi du ikke bor i Oslo og ikke har seks unger.

Og hvor mange % av Oslos befolkning har seks unger?

Jeg skal referere til denne artikkelen neste gang du skal på Ikea.

Jeg vil anslå at jeg har brukt sykkel eller buss ca 70-80% av gangene jeg har vært på Ikea dette skoleåret. Og Ikea har bringetjeneste hvis man skal ha noe stort.

Nja. Skeptisk.

Middag?

Ja takk. Pasta?

Litt for dårlige vibber med pasta. Hva med ku?

Jeg bor i oslo og er på full vei mot å ha seks unger!
Heldigvis har jeg parkeringsplass.

Poenget er at jeg kan forstå at det er praktisk å ha bil når man har små barn, men det finnes folk som greier seg uten også da, og det er veldig mange som ikke har barn men som likevel har bil.

Er det noe sted i Norge man kan greie seg uten bil må det da for pokker være i Oslo.

Kan vel komme an på. Problemene kan vel først og fremst oppstå hvis man _ikke_ bor i Oslo sentrum, men vil reise dit eller til en annen bydel. Jeg støtter for all del idéen om å bruke bil minst mulig, samtidig blir det for arrogant å godte seg over andres frustrasjon over parkeringstilbudene.

Spesielt når man bor alene i Trondheim sentrum med gåavstand til studieplassen.

Jeg bor da vel ikke alene, Jørgen og jeg har jo forsørgeransvar for Trond.

Når Trond får seg barnehageplass på Ugla, som åpner halv 8, og både du og Camilla skal på jobb til 8, tror jeg behovet for bil melder seg fort...

Eller så får han plass på Kongsgården barnehage og det er null stress. Det er jo bare to minutt å gå dit.

Spiller ingen rolle, jeg bare tar ham i en slik sykkeltilhenger, så sykler jeg opp på Byåsen lett som bare det.

Men er det plass til noen flere enn Camilla i den tilhengeren, da?

Lurer egentlig på hvem som har forsørgeransvar for hvem er igården jeg, Tor.

Camilla har egen sykkel.

Det hadde vært fint om de eneste som fikk kjøre var de bilene som hadde mer enn én i bilen.

Og for å utvide problematikken litt og vise til en kjip tendens: De minste bygdesentra nedbygges, samtidig som man forbedrer biltilkomsten til større regionsentra. Folk er for opptatte av gode veier i dette landet, fremfor å kjempe for å beholde basistilbud nært der de bor (noe som vil gjøre folk mindre avhengig av mangefelts-superduperveier).

Spør du meg er dette et klassisk eksempel på behov for regulering. Det offentlige kan, tradisjonelt sett, ikke bruke penger på å opprettholde servicetilbud i lokalsamfunnene (ved f.eks. subsidier), men er derimot eneansvarlig for å opprettholde veistandarden. Når det ikke er privat gevinst i å drive butikk, blir nærbutikken nedlagt og det offentlige får ansvar for å sørge for at folk i nærområdet raskt og greit kan komme seg til et annet bygde- eller regionssenter. Æsj altså. Jeg mener altså at å holde vedlike servicetilbud der folk bor bør veie tyngre enn prinsippet om et fritt marked (som stort sett vil føre til nedleggelse da det ikke er direkte økonomisk forsvarlig å opprettholde servicetilbudet i alle småsentra i Norge) og dermed at subsidier kan være på sin plass fremfor ekstensiv tunnell- og veibygging.

Evt. kan man være kjip og si at vi heller får satse på mer miljøvennlige biler. Dette gjør imidlertid ingenting med problemer med trafikkorker o.l. Aiai. Herlig mangefasettert problematikk dette med biltransport altså.

Litt mer kortfattet: Det jeg prøver å si, ukontroversielt nok, er at verdiene som ikke direkte kan måles i penger ikke tillegges nok vekt når politiske beslutninger tas (evt. ikke tas der de burde vært tatt). Spesielt overses sosiale og miljømessige aspekter.

Wow. Snakk om å slå inn åpne dører.

Enkelte dører har godt av å bli slått inn flere ganger. Det er dem som står foran dem og tror de er stengt.

Jeg har svært liten forsåelse for synspunktene dine her Johannes.

Nei, det bør ikke være det offentliges ansvar at folk kan kjøre til storsentrene. like lite som nærbuttiker bør subsidieres.

Jeg mener at det ikke er ansvarlig å i det hele tatt ha så mange småsteder i Norge. Nå snakker jeg om virkelige småsteder, der det faktisk er et problem at nærbuttiker kan bli nedlagt, ikke mot at folk skal bo i hele landet. Hadde markedet fått råde så hadde folk flyttet til litt større steder.

Helsetjenester hadde blitt billigere av dette, og vi kunne hatt mer kollektivtilbud og mindre bilkjøring. Da kunne folk faktisk ha bodd der dem jobba, og handla der dem bor. Og barna kunne gått på skole der dem bodde. Og siden ikke alle kjørte rundt hele tiden allikevel, fordi det kunne ha vært noe å finne på der dem bodde, da kunne de kanskje tatt toget til nærmeste mellomstore plass istedenfor å kjøre.

Jeg mener du forveksler symptomene med sykdommen. Behovet for subsider oppstår ofte som en konsekvens av andre subsidier. Den kunstige høye mengden småsentre i Norge er en konsekvens av for mye reguleringer og ikke for lite.

Den "kunstige høye mengden småsentre i Norge" er snarere et resultat av det frie markedet, Kristian. De fleste av disse småsentra oppstod sakte, men sikkert, litt etter litt, de siste tusen åra ettersom folk flytta til landsbygda for å få tilgang til landjord og jordlapper p.g.a. overbefolkning i mer sentrale strøk. Mangel på hurtig transport og god infrastruktur gjorde at det var hensiktsmessig å opprette små sentra der folk bodde og kunne reise til fots.

Lite er gjort for å opprettholde dette bosetningsmønstret nå da vi har penger og teknologi til å bygge bedre infrastruktur og skaffe oss mer effektive farkoster (hvilke "for mye reguleringer" som har ført til kunstig høye mengder småsentra er det du mener?). Jeg mener stort sett det samme som deg når det gjelder sentralisering og fortetting, men ved å mene det tar man på sett og vis for gitt at den eventuelle fordelen, eller verdien, dette vil være for storsamfunnet er større enn verdien det har for folk på landsbygda å kunne velge å bo perifert fremfor på Lørenskog eller Jessheim, eller på Grünerløkka for den del.

Uansett er jo en viss sentralisering tendensen, og jeg synes jo det er helt greit så lenge det skjer frivillig (de siste 10 standhaftige som flytter kommer uansett til å lage mediesak av at de "tvangsflyttes" p.g.a. de ikke fikk den to milliardersbrua eller tunnellen). For å gå tilbake til mitt forrige innlegg: Jeg forsøkte også å argumentere for at folk skal bo nær der de jobber ved at man opprettholder arbeidsplasser på landsbygda. At dette ikke er direkte økonomisk forsvarlig er hevet over enhver tvil, og det er definitivt gunstig (også for enkeltindividene?) å flytte dem inn til byen hvor jobbtilbudet vil være lang mer fleksibelt og variert og langt mindre hjørnesteinsbedriftsavhengig.

Vi argumenter på en måte for to ulike modeller for å oppnå det samme, der verdispørsmål (storsamfunnet vs. enkeltindividene) avgjør hva som er rett.

Og skulle det være noen tvil: Det ER en motsetning mellom å legge ned "virkelige småsteder" og å ha folk boende i hele landet.

Jeg er enig i at det mer eller mindre er det frie marked som har skapt mange småsentre.
Det er bare ikke det mest gunstige lengre. Sentralisering er også tendensen nå. (Og takk for det.)

Det er allikevel slik at i Norge får folk i usentrale strøk en mye større andel av skatteseddelen enn folk i sentrale strøk. Ved at to-milliardersbroer blir bygd, der det knapt bor noen. Og det er store tilføringer til små kommuner. Dette er de kunstige reguleringene jeg snakker om. Hadde Norge vært fattigere, så ville avfolkningen skjedd endel raskere. (Altså er det ikke reguleringene som skaper småstedene, men som opprettholder dem.)

"Det ER en motsetning mellom å legge ned "virkelige småsteder" og å ha folk boende i hele landet." Hehe, jo klart det er en viss motsetning. (ditt stikk) Jeg ville bare ha fram at jeg ikke argumenterte for at skulle bo i Oslo og Bergen.

Jeg mener heller ikke at vi skal skru av pengekrana over natta til Norges småsteder. Men jeg mener vi gradvis må effetkivtisere samfunnet, for miljøet sitt skyld og spesielt framtidens eldreutfordringer.

Først og fremst må dette gjøres med at vi må slutte å forherlige småsteder. Jeg tror folk er minst like lykkelige på de litt større stedene. Og det bør være en viss proposjon mellom hvor mye innsats staten gjør for folk i byer og småsteder.

Takk ellers for at du argumenterer så bra og saklig. Dette gjør det mye morsommere å skrive ting her på Calcuttagutta.

Effektivisere samfunnet gjennom å slutte forherligelsen av småsteder? Stille oss ignorante overfor de som ønsker seg tiurleik framfor karaokebar?

Hehe. Fantastisk innspill Ragnhild! På én setning fikk du vel illustrert omtrent hele poenget.

Dessverre, må jeg nesten si, finnes det universitetsfag som tar mål av seg å sette en pengeverdi på nærhet til tiurleik vs. de økonomiske fordelene for storsamfunnet av å ha flest mulig folk på minst mulig plass. Samtidig, så oppstår det jo nye problemer om for mange bor for tett, la oss kalle det sammenstimlingsulemper/agglomerasjonsulemper. Det finnes altså et magisk ekvilibrium som angir den perfekte mengden mennesker i urbane områder for å oppnå maksimal effektivisering. De forbaskede frimarkedsøkonomene, attpåtil libertarianerne, liker jo da å tro at dersom man overlater alt dette til enkeltindividene, så vil vi ende opp med perfekte størrelser og tilburd på/i stedene våre. Tanken er at man vil ha migrasjon enten inn eller ut av byen avhengig av hvordan status er i forhold til ekvilibrium: (i dette tilfellet) idealstørrelsen for alle steder i forhold til hverandre. Bygger man brått et skipsverft i nabobyen vil ekvilibrium forskyves noe og noen få vil formodentlig flytte (igjen for å oppnå den fullkomne balanse mellom innbyggertall, service- og jobbtilbud i byene og alle andre faktorer som utgjør en by).

I og for seg akkurat som prisen på et produkt i et fritt, uhildet marked med helt jevnbyrdige konkurrenter (likt produkt, lik produksjonsprosess og kostnad) og liktinformerte konsumenter (og skulle det være noen tvil: et slikt marked finnes ikke og kommer heller aldri noensinne til å finnes). Finner det ene selskapet plutselig på en ny og mer effektiv produksjonsmåte, så forskyves ekvilibrium og konkurrentene må tilpasse seg for ikke å dette av lasset.

Og selv takk Kristian! Detta er gøy! (Selv om økonomi er ganske crap. Jeg uttaler meg med bortimott null ethos her.)