I dag prøvde jeg å lese en bok på et språk jeg ikke forstår. Det var i grunnen ganske frustrerende, for jeg skjønte nok til å få med meg at i løpet av omtrent fire sider kom de frem til et resultat som lignet mistenkelig mye på det jeg prøver å komme frem til nå, men jeg skjønte absolutt ingenting av hvordan man kom dit, eller hva jeg måtte gjøre med det for å kunne anvende det.

Jeg fant boken på listen over referanser i en artikkel jeg leste, og med tittelen Solvable problems in quantum mechanics hørtes den jo riktig så lovende ut. Jeg ble derfor veldig optimistisk da jeg oppdaget at den fantes på Realfagbiblioteket, og jeg løp nesten ned for å låne den. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at den var skrevet av matematikere.

Matematikere skriver nemlig på et helt annet språk enn fysikere. Der fysikeren kutter svinger og bruker lure triks, definerer matematikeren en mengde av selvadjungerte operatorer og et par ekstra Hilbertrom med uendelig mange dimensjoner. Jeg viste den til en professor, for å spørre om han mente jeg burde bruke tid på å skjønne det, men han sa ting som at de gutta der lever i sin egen verden, de sitter og masturberer med svære uttrykk og den nytten vi har av det de driver med, den er kanskje ikke infinitesimal, men det er ikke mye om å gjøre.

Og det fikk meg i alle fall til å føle meg litt mindre dum. Så moralen er altså at matematikere er en tvilsom gjeng, som skriver bøker med lovende titler, der du så vidt kan skimte svaret innimellom all formalismen, men du kan bare glemme å få noe fornuftig ut av det.

Eventuelt kan moralen være at også fysikere bør ta barske mattefag. Det er kanskje en bedre moral, ettersom den tar tak i et problem ved meg selv, i stedet for å bare skylde på matematikerne.

-Tor Nordam