Dette er nok et eksempel på at tabloidene har fått rødgrønt blod på tann etter Valla-saken, som en gang for alle beviste at gravende journalistikk kan byttes ut med massive personangrep. Aviser som klarer å felle en politiker føler seg viktige, og i våre dager trenger ikke vedkommede å ha gjort noe galt en gang. De har prøvd å kaste seg over Ramin-Osmundsen to ganger tidligere. Med drahjelp fra FrP fikk de henne ut av UDI fordi sjefen hennes reddet livet til to hundre kurdere, de såkalte "MUF-erne". De prøvde seg også da hun først ble utnevnt til statsråd, men det at hun er mørkhudet viste seg å ikke være nok, og hun slapp å gå av.

Dagbladet eller VG presenterte også i går en tosiders hemmelig nettverk-oversikt (som, kjenner jeg Dagbladet rett, er researchet i sin helhet på Facebook), hvor man kan lese at Kraby har vært gift med en som er naboen til noen som satt i russestyret sammen med statsministeren, og at hun dermed er inhabil i en departementsposisjon. Hva med å like gjerne forslå at ingen som arbeider for myndighetene bør kjenne hverandre, vite om hverandre, eller tilhøre samme organisasjon/parti?

Og idiotene vant.

Jesus, db.no har 5 saker som alle dreier seg om det samme på forsiden sin. Omfanget tilsier at vi har blitt invadert av Sverige, eller noe lignende.

Grrrrrrrrrr!

Enda godt vi har så lite skikkelig korrupsjon her i landet - avisene hadde ikke hatt plass til overskriftene på forsidene sine....

Og man snakker om politikerforakt - for min egen del begynner medieforakt og folkeforakt å bli et større problem...

Jeg syntes Ramin-Osmundsen fikk for mye tyn sist gang, men denne gangen er en god del tyn på sin plass, både for henne og for Ap.

Hehe: Nå ble det ganske komisk at det viste seg at nettopp Anne Lise Ryel, fra Kreftforeningen, hadde en nøkkelposisjon i denne saken, som den som fortalte Kraby at Ramin Osmundsen hadde sagt Kraby "var en sterk søker" etter at Kraby hadde trukket søknaden til stilingen, noe som førte til at Kraby allikevel valgte å søke.

Ramin-Osmundsen, enda så mye jeg intenst skulle ønske hun var tess, har takla denne saken såpass dårlig at jeg må si meg enig med Stein Kåre Kristiansen i at dette først og fremst er en "personlig tragedie".

En kan såklart beklage seg over hvordan allting er blitt (at media er nådeløse og at alle øvrigheter i dag trenger ekstensiv medietrening for å minimere sjansen for å trampe i baret) og for alt jeg veit er Ramin-Osmundsen sikkert ei kjempedame, men det som er sikkert som banken er at hun ikke har skjønt hvordan det er meninga en skal takle media når man stilles i kritisk søkelys (korta på bordet med én gang). Det er snakk om å stille seg lagelig til for hugg såpass mange ganger at man til slutt må regne med å stryke ganske grundig med.

For å spekulere litt (helt uten å ha noe som helst jeg skulle ha sagt): Det ligger vel litt i korta at mye her har skjedd på et mer sentralt Ap-plan, og da tenker jeg først og fremst på det at Hjermann ikke fikk fornya åremålet. Innmari dumt, for jeg liker hverken å se Hjermann gå, Ap svekket til fordel for opposisjonen eller å se Ramin-Osmundsen gå på grunn av kluring, eller evt. "ofring" på partiets vegne.

Ellers er Lars Sponheim en dust. Jeg tviholder på politikerforakten, og for å provosere, så sier jeg som den gjengse nettdebattant ville sagt: "Hvis dere synes de avisene er så ille så er det jo bare å la være å lese dem!"

Haha!

Og til sist: At en statsråd må gå er en større sak enn 95% av innenrikssakene i norske aviser og media i Norge er uansett fenomenalt mange ganger bedre enn i Storbritannia og på Sri Lanka (de eneste andre landene jeg egentlig kjenner til sånn sett). (Jeg ser også at dette siste "faktum" ikke fritar norske aviser fra kritikk, men jeg prøver vel bare å si "kul'n, det er ikke SÅ ille".)

Og HELT til sist: Når man vet at f.eks. dagbladet (-10 000 i opplag i fjor) sliter knallhardt med å finne noe å skrive om her i verden (som de også tror at folk vil lese (de folka vet ikke stort om hva folk vil lese)), så er det klart de peiser på når en sak som dette dukker opp. Alternativet er å finne opp en ny sak à la "Slik blir DU tjukk!" og "Sånn kan DU unngå sydentur!"

Merk forøvrig at Morgenbladet og Dagens Næringsliv fortsetter opplagsoppgangen (Dagbladet: les opplagsstatistikken og pønsk!).

Hvis G.W.Bush hadde innsatt en "venn" i en viktig maktposisjon i det amerikanske politiske systemet hadde det haglet med grynting om kammeraderi og konspirasjon. Så hvorfor dette amnestiet? Og er ikke nettopp avisenes oppgave å legge press på politikerne i saker for å presse frem handling?
Denne saken er så kausal som man kan få den, hun/flere har drevet med lureri og blitt "caught red handed" da er det et sunnhetstegn at det blir handlet.
Jeg er enig med Johannes her at rusk i statsmaskineriet er viktigere enn de fleste andre avisforsidene i det siste.
Calcuttagutta lukter av tvangsopposisjon fordi det er høyresiden som har stillt krav om handling. Man kan ikke godta av sine egne hva man kritiserer hos andre.

Det HER derimot er en oppvisning i mediaonani.

Jeg har ikke mer tillit til det amerikanske systemet enn at jeg tror det bortimot tvert hadde blitt godtatt om Bush innsatte en kompis i en maktposisjon. Det ferskeste eksempelet var vel da Condoleeza Rice ble utenriksminister (som sikkert var en strålende utnevnelse, men som angivelig stod Bush nær da hun ble utnevnt). Makan til kompisgjeng har vel det hvite huset knapt nok sett. Alt er blitt gjort av "Bush-administrasjonen" og ingenting av Bush selv. Bare en eneste, flytende masse av kollektivt kompseri. Ikke nødvendigvis et kjempeproblem all den tiden de som ansettes er de best kvalifiserte (noe jeg ikke vet noe om).

Uansett er ikke problemet at man ansetter en man kjenner fremfor en man ikke kjenner; det ville de fleste gjort om man velger mellom mange med like kvalifikasjoner.

Condoleeza er vel et dårlig eksempel selv om jeg i prinsippet er enig med deg. Hun har jo en CV som knapt noen norsk politiker kan komme med. Hun har jo også variert i politiske farger.
Erkekonservative høyesterettsdommere har skapt mer debatt, selv om det også er en del av makt-tredelingen.
Posisjonering av venner og kjente i maktstillinger er vanlig ja, men problemet er vel måten hun har gjort det på. Siden det er samme måte som krevde hennes avgang i MUF/UDI saken. Altså å bryte reglene for å få det til.
Hvis man ansetter venner ved å følge reglene er det vel få som legger merke til det eller bryr seg, hvis man går utenfor og bryter politisk protokoll for å få det til blir det straks mye verre, som her.

Jeg sakser fra tidligere avis-skriblerier.

Det HER derimot!!

Jeg leste akkurat denne artikkelen på Aftenposten, der Ryel snakker om den store, viktige samtalen 3. januar.

Altså, æh, hvis dette er den store greia må jeg si meg mektig skuffet. Jeg ser jo at det ideelt sett ikke skal være noen form for kontakt mellom den som deler ut jobben og den som søker, men ærlig talt, dette er ikke rare greiene... Gode gamle Manuela har kontakt med hva-hun-nå-het-igjen gjennom en tredjeperson - kommenterer at hun er godt egnet til jobben, eller hva det nå var - og dette slås opp som, uhm, som om Gro fikk gratis hofteoperasjon?

Men for all del, hun burde absolutt ha lagt alle kort på bordet med en gang.

Gleder meg til tredje verdenskrig, det kommer til å stå i et hjørne på forsida ("Krig på gang"), mens Dagbladet stolt proklamerer "STATEN (ALTSÅ FOLKET) BETALTE MIDDAGEN TIL NORSK POLITIKER".

Og tilbake til den gjengse nettdebattant kan jeg si at jeg ikke leser de skrøpelige avisene, men tillater meg å være bekymret på mine medborgeres vegne.

Forøvrig er det greit å dekke at en statsråd må gå - men litt kårni når det nettopp er den overdrevne mediedekningen fra første stund som har forårsaket nettopp det at hun må gå.

Jaja.

Det er avskjedsappellen jeg venter på. Den som engasjerer og beveger.

Are:
Jepp: dette er en ganske lusen og fillete sak, og jepp: hun dreit seg ut maks fra dag én og utover med nye brølere hver dag. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg synes det er greit at det kreves mye av folk i ledende stillinger og at det stilles spørsmål ved hvordan de gjør jobben sin. De har attpåtil en administrasjon til å hjelpe seg. Og når det gjelder kommentaren om at "den overdrevne mediedekningen fra første stund... forårsaket nettopp det at hun må gå" så er det nå en gang slik at media spør og graver, og det en unnlater å fortelle og som burde være fortalt, det finner media ut av til neste dag. Så lenge informasjon uteblir har media noe å jobbe med. Hvor mange klureoppslag skal en statsråd (viktig og ansvarsfull jobb red.anm.) trenge (og kan en regjering tåle) før alle kort legges på bordet?

Og når det gjelder din bekymring for manglende dekning av tredje verdenskrig, så tror jeg du tar feil (haha). Det er nettopp fraværet av tredje verdenskrig (altså nyheter som angår alle (gullfaktoren) og som akersgata tror selger (ukjent og uforklarlig x)) som gjør "Politiker AMOK på pølsefest" mulig. Altså: mangel på reell politisk dramatikk gjør at man hoster opp fjompe-dramatikk. Sånn sett er vel tullesakene et sunnhetstegn. Hva skulle de ellers ha skrevet om? Midtøsten? Pføy!

Videre kan man jo snakke i timesvis om elitisme og avispreferanser, men det blir for mye for meg å skulle bruke mer energi på standpunkter jeg ikke selv forfekter. Puh.

Bjørn Inge:
Og joda: Rice var sikkert skikket, men hun stod angivelig fam Bush svært nær lenge før ansettelsen ble et faktum. Kanskje er det greit. I alle fall: jeg har inntrykk av at nettopp slike "familieansettelser"/partiansettelser er langt mer godtatt i USA enn det er / til nå har vært her.

Johs: Min kommentar om tredje verdenskrig var inspirert av den manglende dekningen av utenrikspolitikk generelt. I alle fall hva forsidene angår.

Og angående mediedekning - det synes som konsekvensene (og størrelsen på oppslagene) ikke er proposjonale med tabben. Greit nok at måten hun håndterte det på etterhvert ble et problem i seg selv, men jeg irriterer meg grenseløst over alle spaltemetrene brukt på dette når det fins andre nyheter som burde vært dekket.

Jeg er helt enig Are.
Når det gjelder utenriksdekning og avisforsider, så er problemet først og fremst at folk flest (i absolutt hele verden, ikke bare frp-velgere) driter tilnærmet maksimalt i utenrikspolitikk. Jeg har ikke noen harde fakta å backe det opp med, men jeg liker å tro at dette også, tross alt, er mye bedre i Norge enn omtrent alle andre steder.

Jeg er forresten lut lei av "Norge blant de dårligste i klassen"-reportasjer i norske aviser. Det gir nordmenn et fantastisk fordreid inntrykk og skaper bare utbredt misnøye der alle egentlig burde vært forbaska fornøyd. På generell basis; til alle nordmenn: Norge er best i klassen. Om alle hadde innsett det hadde ikke FrP lenger hatt noe eksistensgrunnlag.

Kunne ikke dy meg.