En sommervarm septemberkveld 2007, like etter jeg hadde lagt meg for å sove, kom jeg på en idè som holdt meg våken i timesvis: Jeg skulle forsøke å lure broren min Torbjørn, som bor i Sør-Afrika.

Dagen etter gikk jeg til innkjøp av en bobleplastkonvolutt str.A5 og noen tomme CDer, hhv på postkontoret og Clas Ohlson. Siden jeg oppdaget for sent at det stod både Til og Fra på konvolutten, i tillegg til Posten Norge med liten skrift på baksiden, måtte jeg også handle inn en svær sprittusj som jeg så brukte til å tusje over de norske ordene så godt jeg kunne. Det viste seg imidlertid å ikke holde, så jeg sikret meg ved å hakke i stykker konvolutten med en passerspiss i tillegg.



Det var CDer og konvolutt av denne typen



Så til innholdet i konvolutten: En brent CD og ingenting annet. På CDen brente jeg to filer. En film og en tekstfil. Filmfilen krypterte jeg med et windows-basert krypteringsprogram (siden Torbjørn bruker mac), slik at et passord skulle være nødvendig for å åpne filen. I tekstfilen skrev jeg følgende:

... ...- . - --- ... .-.. .- ...- -.. --- - --. .-.. .. -.-. .... - . -. -.- --- ..-. ..-. .- - --. -- .- .. .-.. -.. --- - -.-. --- --

De fleste av dere gjenkjenner nok dette som morsekode. Oversatt til tekst blir dette:

svetoslavdotglichtenkoffatgmaildotcom, eller Svetoslav.Glichtenkoff@gmail.com

Som altså er en e-postadresse jeg opprettet for anledningen.

Filmen jeg brente ut var den eminente dokumentaren The King of Kong. Tekstfilen kalte jeg askmeforpassphrase.txt

Hadde jeg nå bare sendt dette avgårde, tenkte jeg at det ville være opplagt hvem som stod bak, spesielt siden konvolutten ville være stemplet i Bergen. Da kom jeg på at noen jeg kjenner akkurat på den tiden hadde besøk av tyske slektninger, og dermed var et nytt element i spøken på plass. Tyskerne tok gladelig med seg konvolutten tilbake til Tyskland, og postla den der. Nå kom Torbjørn til å slite mer med å skjønne hvem som kunne være den mystiske avsenderen.

Men ukene gikk, og jeg sjekket e-posten til Svetoslav daglig uten noe som skjedde. Jeg begynte å tvile på om konvolutten hadde kommet frem. Men plutselig en dag, etter over en måned, var det plutselig en mail i e-postkassen! Henrykt åpnet jeg mailen, som selvsagt var fra Torbjørn, og leste:

Got a mysterious CD in the mail today.

What is the passphrase, Svetolav? Have I ever met you?

Torbjørn

Suksess! Han hadde ikke skjønt at det var meg! Jeg var naturlig nok strålende fornøyd, og sendte ham passordet. Noen dager senere dukket det opp en ny mail fra Torbjørn, der han skrev at han hadde dekryptert filmfilen, at han likte filmen, og at han var veldig nysgjerrig på hvem Svetoslav var. Jeg skrev tilbake at jeg kom til å avsløre hvem jeg var dersom han kunne knekke noen flere nøtter.

Første oppgave var å finne ut hvem denne mannen er:


Se bildeadressen hvis du vil finne ut hvem dette er

Etter et lite hint klarte Torbjørn brasene, og var klar for neste oppgave. Jeg skrev:

Problem 2:

Mr. Jones is sitting in one of the world's fastest growing cities,
concidering tourism. He's on a pier dipping his feet in the gulf. It is
July, so the temperature can easily exceed 40 degrees
Celcius. A completely red flag is hanging from a flagpole nearby.
Not far away, he can see a building almost 2000 feet high. The time is
exactly 5pm.

Simultaneously, Mr. Peterson is drinking his tea at a cafe in the streets
of a capital high above sea-level. The time is exactly 5.30pm.

Where are they?

Denne oppgaven viste seg tydeligvis å være for lett, for Torbjørn brukte etter sigende bare få minutter på å komme med det riktige svaret:

Mr. Jones is in Dubai. Mr. Peterson is drinking tea in Teheran, Iran. Iran
is usually UTC+3:30, but in summer time it is UTC+4:30.

Dubai is UTC+4:00.

Det hører med til historien av flagget til Dubai faktisk er hvitt og rødt, men det hvite var ikke synlig pga hvit bakgrunn på wikipedia, så jeg ble lurt til å tro at det var helt rødt.

Noen minutter etter jeg hadde lest svaret på den siste oppgaven tikket det inn en tekstmelding på mobilen min. Den var fra Torbjørn: Det er du som er Svetoslav Glichtenkoff!. Så jeg var avslørt. Men jeg var uansett strålende fornøyd med hele opplegget.


À propos denne Svetoslav Glichtenkoff. Historien om ham slutter nemlig ikke her. For et par dager siden bestemte jeg meg for å dra en liten spøk igjen. Denne gang på lesesalen. Vi sitter 12 stykker der inne, men vi har enda ikke fått opp noen navn på døren. Jeg gikk ned til vaktmesteren og spurte om ikke jeg kunne få navnet mitt på døren. Tenk så morsomt det hadde vært å se de andre sin reaksjon desom kun mitt navn kom opp på døren, tenkte jeg og frydet meg. Men vaktmesteren ville det annlerledes (den pysen), og forlangte at jeg kom med en liste over navnene på alle som satt på lesesalen min. Og det gjorde jeg. Men siden jeg var så fast bestemt på å dra en spøk, så kunne jeg ikke dy meg:


Udødeliggjort!