Da er jeg nettopp tilbake fra en konsert med Trondheim symfoniorkester, og jeg tror jeg skal formulere noen regler for skikk og bruk ved slik anledninger, utover det som står om temaet i Skikk og bruk. Jeg ble nemlig sittende ved siden av en person fra den såkalte «indie»-subkulturen, og han følte åpenbart at han måtte oppføre seg litt annerledes enn alle andre for å understreke sin individualitet.

Jeg må imidlertid ta et lite forbehold. Jeg er ikke skråsikker på at han var en ekte «indie», jeg bare antar det basert på at han hadde hullete, ankelhøye tøysko med tartan-mønster. Det kan vel også være på sin plass å nevne at alt jeg vet om «indie»-kulturen stammer fra en artikkel jeg leste i Dagbladet Fredag. Det dreide seg om en mann som hadde forsket på fenomenet, og han sa for eksempel at han hadde vært i et rom med rundt 50 gutter, som alle var praktisk talt identisk kledd, og som alle påstod at de ikke kledde seg på noen spesiell måte, de bare tok på det som falt dem inn.

Han skrev også at i tillegg til den obligatoriske listen med små, obskure band, pleide de fleste å nevne en eller to mer mainstream artister når de ble spurt om hva slags musikk de likte. Dette for ikke å fremstå som en wannabe.

Men jo, det var denne fyren som satt ved siden av meg. Når konserten var ferdig, og alle begynte å klappe, da følte han åpenbart at det var på tide å demostrere at han var et individ. Han begynte med ganske kraftig, sittende trampeklapping, noe jeg ikke synes hører hjemme på en klassisk konsert. Da dette ikke slo an, eller bare fordi han ikke følte for å holde på så lenge, gikk han over til å prøve seg på slik finger-plystring. Jeg tror jeg har de fleste fornuftige mennesker på min side hvis jeg setter opp følgende to regler for finger-plystring på klassisk konsert:

1: Ikke gjør det

2: Hvis du på død og liv må, prøv hjemme først, så du vet at du faktisk får det til

Deretter reiste alle seg opp, og fortsatte klappingen. Sidemannen min gikk på ny over til trampeklapping, men også denne gangen ble han raskt lei, og prøvde seg med en ny runde plystring, fortsatt bare med pinlige hvese-lyder. Og jeg må bare innrømme at selv om jeg synes han lagde litt vel mye lyd, antok jeg i det minste at han virkelig hadde satt pris på konserten, og ønsket å vise dette. Men der tok jeg skammelig feil.

Etter å ha gjort seg ferdig med plystringen snudde han seg nemlig rundt, bøyde seg ned, og begynte å ta på seg skoene, som han hadde tatt av under konserten. Han stod altså vendt bakover, med rompa i været, og knyttet sko, mens alle andre stod og klappet enda en god stund. Hva i alle dager, sier jeg bare.

Oppdatering:
Jørgen forteller meg at vi antagelig ikke hadde med en «indier» å gjøre, men en «hipster-doofus». Jeg mistenkte egentlig dette, ettersom han ikke hadde trang, svart dongeribukse med lenke, men jeg hadde lyst til å fortelle om mine fordommer mot «indie»-kulturen. Og derfor lar jeg første del av artikkelen bli stående, selv om Jørgen nevnte dette før jeg var ferdig å skrive.

-Tor Nordam