De sier at det betyr sju års ulykke å knuse et speil. Det er imidlertid bare småtterier, i forhold til hva det betyr å knuse en presskanne. Antagelig kunne du stått en hel dag og ledd en ond latter mens du smadret speil med et sjuer-jern, uten å pådra deg like mye ulykke som jeg nettopp gjorde, da jeg knuste presskannen min. Og det var ikke en gang et spektakulært knus. Den kunne i det minste falt i bakken fra stor høyde, og eksplodert i en sky av glass og nytrukket kaffe, men nei. Jeg kom borti den, så den veltet oppå stålbenken her ute, og den fikk en sprekk som gikk hele veien ned.

En eller annen kjent person har visstnok sagt at en fysiker er en maskin som gjør om kaffe til teoremer. Og som vi vet, uten presskanne, ingen kaffe. Dermed er det bare å innse at det spøker for min karriære som fysiker.

«Men vent!» tenker du kanskje nå, «Det finnes håp! Selger de ikke kaffe på opptil flere steder i Realfagbygget?»

Vel, nja. De selger noe greier som ser sånn halvveis ut som kaffe, men egentlig er det noe helt annet, nemlig kantinekaffe. Det er mange år siden sist jeg smakte en kantinekaffe, og det er det naturligvis en grunn til. Likevel gikk jeg ned og kjøpte en kopp nå nettopp, og jeg skjønte øyeblikkelig at hvis prisen jeg må betale for å bli fysiker er at jeg må begynne å drikke kantinekaffe, ja da kan det jaggu være det samme.

«Men oi!» tenker du sikkert nå, «Det finnes en annen løsning! Kan du ikke bare skaffe en ny presskanne?»

Vel jo, jeg kan vel sikkert det. Men det blir ikke helt det samme. Da jeg flyttet inn på lesesal for første gang, i D3-197, i det Herrens år 2005, innså jeg raskt at vi trengte en presskanne. Dermed gikk vi til anskaffelse av en ganske pen sak fra Bodum, som Kristian knuste etter en halv dag.

For å slippe å dra til byen og kjøpe en ny, tok jeg da bare med den jeg hadde hjemme. Den presskannen hadde jeg allerede da hatt i mange år. Jeg fikk den av søskenbarnet mitt, Lene, i første eller andre på videregående. Hun bodde i Trondheim på den tiden, så kannen har røtter her i byen. Siden den gangen har den vært med meg, fra lesesal til lesesal, fra tredje til femte etasje. Jeg husker ikke helt hvor den befant seg den høsten jeg bodde i Edinburgh, men jeg ser sånn halvveis for meg at Torgar brukte den da. I såfall har denne kannen bodd i Realfagbygget i over tre år.

Men nå er den altså død. Og jeg har naturligvis ingen annen utvei enn å ta det som en mann*, bite i meg smerten, og gå til anskaffelse av en ny. Eller en annen kaffetilberedningsduppeditt. Jeg føler egentlig at jeg står ved et veiskille her. Jeg kan for eksempel skaffe meg en perkolator, eller en av de utrolig frekke vakuum-trakterne. Eller jeg kan gjøre som stipendiatene i gangen gjør, nemlig å manuelt helle varmt vann gjennom filterholderen fra en kaffetrakter. Det er mange muligheter, det er helt sikkert. Jeg kommer tilbake med mer.

*Det er noen som mener at uttrykk som «ta det som en mann» er med på å opprettholde uheldige kjønnsrollemodeller, der menn skal være følelsesløse og kalde. Jeg støtter ikke denslags, og bruker uttrykket med ironisk distanse.

-Tor Nordam