To konserter i dag: Ane Brun og Patti Smith. Jeg hadde gentlig tenkt å begynne med en gjennomgang av Alexandra-parken tidligere på dagen, men etter å ha hørt Patti Smith dra Gloria to ganger virker det hele plutselig så lite viktig.

Romsdalsmuseet har jo forbud mot paraplyer og kameraer (og hunder), og jeg må si jeg er veldig glad for å slippe alle paraplyene - man burde innføre nakkeskudd for bruk av paraplyer i tett befolkede områder. Kameraforbudet gir ikke like mye mening. Jeg la jo igjen det store fine speilreflekskameraet (og Calcuttagutta blir derfor igjen bildeløst i dag, da Calcuttaguttas representanter ikke har søkt om presse-akredittering), men all verdens tullinger slapp jo inn med mobiler og kompaktkameraer i fleng. Teknologien har tatt oss til et punkt der et kameraforbud er irriterende og ikke har noen praktisk funksjon.

Vi hadde opprinnelig tenkt å droppe Ane Brun-delen av konserten, da det var Patti Smith som egentlig fristet mest, men det endte med at vi ankom klokken fem, likevel. Jeg håper ikke så veldig mange dukket opp da dørene åpnet klokken tre, for det var rikelig med plass da vi ankom.

Ane Brun er sikkert helg grei på riktig scene. Jeg ser for meg at enkelte ville synes at dette var vidunderlig dersom det hadde vært fremført på Forum eller Kulturhuset, eller noe i den dur. Men Ane Brun ville aldri ha blitt plassert på scenen på Romsdalsmuseet dersom hun ikke kom fra Molde. Hun passer ikke inn der. Romsdalsmuseet krever at man kommuniserer med publikum (desto mer når det høljer ned og er kaldt), og Ane Bruns publikumskommunikasjon begrenset seg til kommentarer om været og det at strømmen plutselig gikk.

Strømmen gikk nemlig. To ganger. Det gjorde det ikke lettere for artistene å holde på vårt fokus. Det triste er egentlig at det ikke gjorde så stor forskjell om vi hørte musikken eller ikke: musikken var hele tiden i bakgrunnen og vi endte med å prate med hverandre. Silje påpekte at det virket som om hun sang mest for seg selv, og det må jeg si meg enig i. Scenen og publikum var to adskilte sfærer. "Sang hun ikke den sangen isted" var også en gjenganger.

Da strømmen forsvant den andre gangen fikk vi en lengre pause. Calcuttaguttas utsendte brukte tiden effektivt (man lever i tiden), og innhentet kommentarer fra publikum.

Silje: Slutten på sangene kommer litt brått.
Maren: Det skyldes kanskje at hun er vant til å lage musikk til cd.

De to første sangene etter den påtvungne pausen var betydelig mer interessante, men det tok ikke lang tid før hun skled inn i gamle takter. Det er mulig Calcuttaguttas syn på konserten ikke er representativt: Paret foran oss satt en periode og rugget frem og tilbake i takt med musikken og så ut til å ha det riktig så bra. De hadde imidlertid allerede helt i seg et par liter øl tidlig i konserten.

Etter hvert fikk hun inn et kor bestående av Knut Marius Djupvik, Inger Johanne Brunvoll og et bittelite utvalg av Fuglset Mannskor. Det slo meg tidlig at det virker som en vanvittig sløsing av talent å sette Knut Marius Djupvik til å kore (han kunne nok rocket Romsdalsmuseet bedre enn Ane Brun klarte), men det ble snart tydelig at hele koret var bortkastet - jeg mistenker at noen hadde glemt å gi dem strøm; vi hørte dem i alle fall ikke.

Det tok seg kraftig opp i ekstranumrene. Rent bortsett fra et forsøk på samnynning: Hun sang en St. Thomas-låt, kalt "Falling Down", og først da virket det som om publikum begynte å følge med. I det påfølgende nummeret var det faktisk tilløp til engasjert sittedansing fra paret foran oss (de var bergensere...).

Men så


PATTI SMITH!

"Jesus died for somebody's sins, but not mine", sang Patti Smith, og dermed tok Romsdalsmuséet helt av. Inkludert de fulle bergenserne, så vi stakk av og flyttet fremover.

Det var selvsagt ikke noe dumt valg, for når man har noen med så mye ... scenetilstedeværelse (heter det virkelig det på norsk?) som Patti Smith, kommer det utover i bølger, og før en visste ordet av det sto en og hoppet og klappet og lot verdigheten gli lukt til helvete.

Jeg hadde et øyeblikks angst da hun underveis, i en sang dedikert til Ornette Coleman gikk igang med en tilsynelatende improvisert utlegning om fugler og åser og Wittgenstein. Og klarinettsoloer. Men Silje hevdet det var bra saker, og når jeg er i tvil følger jeg gjerne Silje. Og det er vanskelig å forholde seg skeptisk til noe denne kvinnen produserer.

De klarte til og med å overbevise meg om at gitarsoloer kan være bra saker. Og jeg er generelt skeptisk til gitarsoloer.

Mellom sangene tok hun til tider bilder av publkum med det jeg tenker på som et Hasselblad-kamera, men som oppførte seg som et slags polaroid-kamera, så det ut som. Jeg har jo ikke greie på slikt; Tor kan sikkert hjelpe. Kanskje. Det så gammelt ut.

På et annet tidspunkt virket det som om hun løp nede foran publikum mens bandet igjen tillot seg noe gitarspilling. Men det kan jeg ikke si for sikkert, da det er alt for mange høye mennesker i verden.

Hun sang også to coverlåter (identifisert så langt): Smells Like Teen Spirit (Nirvana) og Helpless Helpless (Neil Young). Men dessuten den fantastike People Have the Power. På det tidspunktet trodde jeg nesten jeg var på 70-tallet.

Også som avslutning gled hun inn på Gloria, denne fantastiske, suggererende sangen. Calcuttaguttas utsendte deltok entusiastisk i klappingen (utenom der det ble hakket for avansert), og til slutt ble notatblokken kastet på bakken for å gjøre det lettere å klappe henført. All verdens klapping kunne imidlertid ikke få Patti Smith tilbake på scenen, lot det til, og det må stå som det eneste skuffende under den delen av konserten.

Dersom det virker som om jeg har mindre å si om Patti Smith enn om Ane Brun, stemmer kanskje det. Det skyldes nok flere ting: Det er lettere å surmule og syte om småting enn å beskrive det sublime; det er lettere å ta notater når man sitter på bakken og snakker med venner enn når man hopper opp og ned og klapper entusiastisk; og det er vanskelig å finne andre ord enn "wow", "wow" og "..." når man skal beskrive en slik opplevelse. I alle fall dersom man ikke er en bedre konsertanmelder enn undertegnede (overtegnede?).

Jeg etterlater dere med den vise Magne Geir Skredes udødelige ord:

Nå skjønner dere vel hvorfor jeg liker punk?

Men det har jeg jo alltid skjønt. Punk er herlige saker.