I dag har vi tilbragt hele dagen i parken. Silje og jeg troppet opp, kledt som til en kald vinterdag, allerede klokken elleve, og fikk dermed med oss alt fra NRK P2s morgensending, via Ungdomsstorbandet, til Studio Sokrates klokken fire.

Knut Borge hadde besøk av både festivalsjefen og Karin Krogh idag. Sistnevnte fortalte hvordan Break of day in Molde ble til: Det var i gamle dager, da jazz ikke var stuerent, og jazzfestivalen ikke fikk lov til å fortsette til de små timer i sentrum. Resultatet var at man trakk opp til varden, og det som har gått opp må visstnok også gå ned, i dette tilfelle Karin Krogh. Vi vet jo alle hvor inspirerende vardestien kan være, og soloppgangen etter nattjam endte i denne sangen. Det er angivelig en riktig kult-plate, verdt en del på det riktige markedet. Her kan dere lese en mer utførlig forklaring.

I den påfølgende timen viste det seg at Storyville jazzklubb har en noe lavere gjennomsnittsalder enn jeg hadde trodd. Først No Name (med blandt annet to medlemmer av Skeidsvoll-familien, noe som vel fungerer som en slags kvalitetsgaranti), som spilte seg fra Dovregubbens hall til "When the Saints", med blandt annet Herbie Hancocks "Watermelon Man". Siste nummer fremprovoserte taktfast klapping i parken. Jeg vet jeg har klaget på barn som flyter på søthetsfaktoren, men disse kunne faktisk spille ganske bra. Neste søte barnegruppe sang forøvrig en bedre "Summertime" enn Storyvilles eldre garde klarte å prestere i går. De ga oss også en god "Hit the road, Jack" før de gikk av.

Neste band var Serviette Union. Jeg følte det var på tide å måle temperaturen på publikum, eller hva nå metaforen er, og forhørte meg med folket rundt bordet.

Funky

sa Silje. Det svingte mer av dem enn av den yngre garde, men de var kanskje hakket mindre søte. Vi så selvsagt igjen ingen verdens ting, men det er til å leve med i parken, hvor man ikke har betalt 250 kroner for en billett. Serviette Union fikk forøvrig plusspoeng for å spille Mario-musikken.

Ungdomsstorbandet spilte selvsat som vanlig skjorta av halve parken; jeg tror faktisk det var da solen kom frem for alvor også. De begynte med "Chicken" (hvis jeg husker rett), var innom "Area 51" og en ny komposisjon av Magnus Drågen, og fikk to solister på scenen. Men her har jeg bilder til tusen:


Å spille etter Ungdomsstorbandet blir omtrent som å hoppe etter en skikkelig god hopper (jeg har aldri vært helt god på sportssimiler), men Hume Garden klarte seg rimelig bra. Silje, Svein og jeg var skjønt enige om at Kjetil spilte bra på kontrabass (man ser automatisk veldig tøff ut når man trakterer det instrumentet). Vi medgir imidlertid at vi kanskje er en smule inhabile, da mannen trener aikido.

Mens vi ventet på skiftet til Studio Sokrates lekte Are med mobilen min.
Jeg mistenker at han fant det vanskelig å tro at den fortsatt kunne virke. Men det gjør den altså.
Studio Socrates var akkurat slik det alltid er. Litt øl, mye humor, et drypp eller to av litt fenomenologi og litt Aristoteles, og en god del god musikk. Vi klager ikke, men det ble litt varmt i lengden og jeg kjente at jeg like godt kunne hørt på podcasten. Rent bortsett fra musikken. Av en eller annen grunn finner NRK det nødvendig å redigere bort musikken. Og da mister man mye av poenget med programmet, føler jeg. De kom i alle fall til den konklusjon at øl og venner var bra saker, og at man ikke skulle menge seg med tyske fotballfans. Jeg er relativt sikker på at i alle fall de to siste delene er vise og gode ting å bære med seg videre i livet.


Jeg tok det med meg og dro hjem for å spise reker og drikke hvitvin.