Den usikre tilværelsen som arbeidsledig/lagerarbeider varte ikke lenge. Fem dager, tok det, før jeg fikk tilbud om en doktorgrad i Trondheim. Det er nesten så jeg føler meg uforskammet heldig. Stillingen er på institutt for fysikk, og handler om solceller, men på et behagelig grunnleggende nivå. Professoren som leder gruppen, Ingve Simonsen, forsikret meg om at dette ikke er noe industrien vil være interessert i på mange år ennå, og det er jo veldig godt å vite.

Det som er litt bittert er imidlertid at jeg er stygt redd for at det jeg er i ferd med å begi med ut på egentlig er faststoffysikk, og det betyr at jeg blir nødt til å late som om jeg egentlig bare har vært ironisk, eller noe, når jeg i snart fem år har snakket nedsettende om faststoffysikere. Og det er naturligvis tilfelle. Det finnes mye spennende greier innen faststoff, og noe av det ser til og med ut som ekte fysikk.

Jeg føler meg i alle fall relativt trygg på at jeg har funnet noe som er passelig teoretisk og grunnleggende, samtidig som det er solcellerelatert. Og solceller er noe jeg egentlig kunne tenke meg å jobbe med. I motsetning til olje og/eller våpen, som ellers er populære valg for fysikere. (Ikke sånn å forstå at jeg snakker nedsettende om olje og/eller våpen. Det finnes mange spennende oljer og/eller våpen, og noe av det ser til og med ut som ekte fysikk.)

En annen ting som er litt bittert er at det er én uke siden jeg slepte alt skrotet mitt til Molde, og nå må jeg pinadø slepe alt sammen opp igjen. Ikke riktig med en gang, jeg begynner ikke før den 1. desember, men snart nok til at det er litt irriterende. Alt i alt er jeg imidlertid meget fornøyd, og ikke egentlig bitter i det hele tatt.

-Tor Nordam