I dag gikk Camilla og jeg på en butikk som heter Nicolas. Det er en britisk vinbutikkjede, men ettersom den har fransk navn fremstår den som noe mer tillitsvekkende enn for eksempel sine konkurrenter Oddbins eller Victoria Wine. I tillegg til at navnet er på plass, er det imidlertid tydelig at de faktisk har tatt til seg at de er en vinbutikk, og ikke en kiosk. Mens de andre butikkene kjører evigvarende 3-for-2-tilbud, og har tyggegummityggende ungdommer bak disken, har Nicolas en liten fransk fyr som snakker med innlevelse og kunnskap om hver eneste flaske i butikken.

Vi var der som sagt i dag, for å kjøpe en flaske vin til middagen, og vi spurte litt mer, og han nevnte noen viner han ville anbefale til oss ved en senere anledning (han husket til og med meg, selv om jeg bare har vært der to ganger før, for fem uker siden), og han tok frem en som ha sa vi kunne åpne hvis vi ville ha mer vin mot slutten av middagen, eller til The Cheese.

Det var helt fantastisk. Han bare sa The Cheese, som om ingen siviliserte mennesker noen gang ville finne på å spise middag uten å avslutte med ost. Så straks vi var ute på gaten igjen spurte jeg Camilla hvor vi skulle gå for å kjøpe The Cheese, og hun hadde også lagt merke til måten han sa det på, og så lo vi litt, men på en respektfull måte. Han er nemlig helten vår.

I alle fall, poenget er at fra nå av skal jeg gjøre The Cheese til et fast uttrykk. Om noen inviterer meg på middag skal jeg ta med en flaske vin, og presisere at den er til The Cheese, og hvis jeg får vite at det ikke er ost skal jeg bli meget overrasket. Bare så dere vet det.

-Tor Nordam