Mens vi er inne på temaet Doctor Who...

Siden jeg oppdaget serien har jeg hørt om Tom Baker som den legendariske doktoren. Doktoren alle av betydning vokste opp med; doktoren alle regner som den ultimate Doktor; doktoren med skjerfet.

Det tok selvsagt ikke lang tid fra jeg hadde sett ferdig de nye til jeg gikk løs på disse legendariske episodene. Og på tross av elendig teknologi og et og annet ikke helt overbevisende monster (for ikke å snakke om bakgrunner som beveger seg hvis man kommer borti dem), var det noe som stemte.

Det føltes som om jeg hadde kjent til ham hele livet. Og jeg var sikker på at jeg ikke hadde sett denne versjonen av The Doctor før. Krøllene, øynene, det stemte. Skjerfet hadde jeg hørt om, men jeg hadde ikke egen erfaring.

Men jeg kjente nostalgien ta meg. Det kunne selvsagt forklares med en overdreven entusiasme for The Doctor (ikke usannsynlig).

Og så snublet jeg innom HMV og kom i skade for å kjøpe den gamle Narnia-serien på dvd.

Og bildet av Puddleglum (var det Dysterpytt han het på norsk?) virket merkelig kjent.

Det viser seg at en av mine store barndomshelter er en av mine nye store helter. Puddleglum er The Doctor. Og alt stemmer. Verden er i harmoni.