Jeg har lenge følt at min nerdethet øker for hver dag som går, blant annet fordi jeg har en stor, sint linux-boks på kontoret mitt, fordi jeg tar et fag om programmering og fordi jeg driver og lærer meg fortran. For ikke å snakke om at jeg deler kontor med en fyr som mener (og demonstrerer) at det meste kan gjøres i terminalen på en Mac.

I går tok jeg imidlertid et stort steg videre. Jeg har nemlig lenge vurdert å begynne å bruke denne linuxboksen som min arbeidsmaskin, i stedet for å bære laptopen frem og tilbake hver dag. Problemet har bare vært at det har vært utstyrt med et irriterende tastatur og jeg har ellers ikke følt meg like komfortabel med linux (Fedora 10) som med OS X. Det største problemet, i alle fall i hodet mitt, har imidlertid vært dette med tastaturet.

Hele bildet endret seg dermed i går, når jeg mottok mitt frekke, lille trådløse Apple-tastatur, som jeg bestilte og betalte for med DINE skattepenger. Jeg gikk umiddelbart løs på oppgaven med å tilpasse linux til mine behov. Eller ikke helt umiddeltbart. Først prøvde jeg tastuteret på macen min, og det funket naturligvis som en drøm. Det viser seg imidlertid at når et tastatur har vært paret, som det så fint heter, med en maskin, da vil det helst ikke pare seg med en annen maskin kun få minutter senere. I alle fall ikke med mindre man plukker ut batteriene først. Og hvem er det vel som tenker på denslags?

Etter en del timer med heftig googling, litt tilfeldig fikling og mye hacking og mye styr fikk jeg det imidlertid til. Men bare i Gnome, av en eller annen grunn. Det skal riktignok finnes en blåtann-interface-greie for KDE også, men den finner jeg ikke. Utenom når jeg er i Gnome da, da finner jeg den lett som bare det. Men i alle fall, en liten tur inn i Gnome først, og så funker det helt til du restarter maskinen. Og det gjør man ikke, her på berget.

Alle linux-maskinene på instituttet utgjør nemlig en klynge, og hvem som helst som har en bruker på klyngen, det vil i praksis si alle ansatte på teori og alle masterstudenter som trenger det, kan kjøre ting på min maskin. Derfor bør man i det minste sjekke om det er noe som kjører, før man starter på nytt, og man bør være oppmerksom på at hvis man er logget ut, og kommer borti knappen det står «Shut Down» på, da går maskinen rett ned, uten å spørre om du har tenkt nøye gjennom saken. Det gjorde nemlig jeg i går, og kverket dermed en simulering som veilederen min satte i gang for tre uker siden. Ooops.

Men jo. Jeg fikk omsider tastaturet til å funke, og det ser rett og slett så frekt ut at jeg ble inspirert til å rydde pulten min. Men lykkerusen varte ikke lenge, før jeg oppdaget at dvorak-layouten hadde en bug. Ø lå nemlig der jeg ellers ville vente å finne ', og det er litt irriterende. Og når jeg først var i gang med å være kravstor tenkte jeg at jeg kunne tenke meg å ha samme oppsett som på macen, for ikke å bli helt tullete når jeg bytter mellom dem. Jeg gikk derfor i gang med å google etter hvordan man egentlig endrer på et tastaturoppsett i linux.

La meg bare si med en gang, hvis det er noen som vurderer å gjøre det samme, at det finnes mange blindveier. Det finnes evig mange forumposter der en eller annen hevder at det er bare ditt og det er bare datt, og sågar noen som hevder at det finnes et fungerende grafisk brukergrensesnitt for denslags. Etter mange timer med banning i dag tror jeg at jeg kan hevde å ha en viss autoritet og faglig tyngde, og jeg sier det som det er.

Det du bør gjøre er å finne det oppsettet som ligner mest på det du vil ha, og så lage et script for xmodmap som kjører i oppstarten. Det virker litt drøyt til å begynne med, men det går faktisk veldig greit når man skjønner opplegget, og det funker som bare det. Og med det samme du er i gang vil jeg anbefale at du lager et bash-script som tar bort den vannvittig irriterende pipelyden som kommer hver gang du gjør noe emacs ikke forventet.

Seså, det var det jeg har brukt de siste to dagene på, sånn omtrent. Og nå skal jeg gå hjem og legge meg.

-Tor Nordam