I går gjorde jeg en oppdagelse. Jeg tok toget fra Gardermoen til Trondheim, for å prøve å opprettholde god, grønn samvittighet til tross for at jeg har flydd ikke mindre enn 5 ganger i år, og når man sitter på norske tog uten internett blir det gjerne til at man sitter og tenker og kanskje smuglytter litt til samtalene rundtomkring.

Motivasjonen min for å ta tog, utenom at det er mer miljøvennlig enn å fly, og der må jeg bare digrere litt:

Man sier at tog er miljøvennlig. Eller i alle fall er jeg vant til å tenke det. Men det er det jo ikke, det er bare mer miljøvennlig enn de fleste alternativer, muligens unntatt seilbåt, som vi alle burde begynne å bruke mer. Men jo. Tog er jo ikke miljøvennlig. Det bruker jo energi, som vi kunne latt være å bruke om vi hadde holdt oss hjemme. Så det.

Poenget mitt var at på toget kan man jobbe. Som jeg har sagt før, hvis man hoster opp 90 kroner (før 75) for komfort-plass får man en stikkontakt og gratis kaffe. Og når man er sperret inne i en liten boks med en stikkontakt og gratis kaffe burde forholdene være idéelle for å jobbe. Og det gjorde jeg forsåvidt, og jeg fikk gjort en hel del, både programmert litt og laget et løsningsforslag, men man blir jo lei av det også. Og dessuten hender det at folk rundt en snakker så høyt og sier så merkelige ting at man bare må følge med.

De jeg lyttet til i går var to damer som jobbet i barneomsorgsektoren, muligens en barneskole, som satt og baksnakket kolleger. Og grunnen til at jeg bet meg spesielt merke i dette var at nøyaktig det samme skjedde sist jeg tok toget fra Oslo til Trondheim, og det de sa var mye det samme. For eksempel sa de om en eller annen at hun var så opptatt av makt. Men, la de til, hun var flink med elevene, det var ikke det, men hun var så opptatt av makt. Ohoi! [min kommentar].

Her sluttet jeg egentlig å følge med, fordi jeg ble opptatt av at jeg burde skrive en artikkel om dette. Og det kommer vi tilbake til, men la meg bare legge til at jeg tviler på at det finnes en mer intrigefylt arbeidsplass enn en barneskole. Det virker i alle fall sånn, basert på de to siste togturene mine. Oioioi, sier jeg bare, på barneskoler både plottes og schemes det på lærerrommet og i gangene. Sann mine ord.

Men jo. Jeg følte at jeg burde skrive en artikkel om dette, men samtidig følte jeg at det ville være uheldig om de så meg skrive denne artikkelen, og de satt jo rett bak meg. Og det var da det slo meg, det som er poenget med hele denne artikkelen, nemlig at det å kunne dvorak er effektivt sett det samme som å kunne skrive i en enkel substitusjonskode. Alt jeg trenger å gjøre er å sette tastaturoppsettet til vanlig qwerty, og så skrive i vei mens jeg prøver å ignorere det som dukker opp på skjermen.

Når dette så skal dekodes er det bare snakk om å skrive et lite python-script som bytter bokstavene tilbake, og vips har man dekodet en hemmelig melding. Jeg forsøkte naturligvis å benytte meg av dette i går, men det var ikke helt vellykket, delvis fordi jeg ikke skriver helt feilfritt, og det er vanskelig å rette opp på sparket når man ikke skjønner noe av det som står på skjermen, og delvis fordi jeg ikke er helt kompis med python når det gjelder forskjellige kodinger av txt-filer. Jeg lagret filen i utf-8, og jeg fortalte python at jeg aktet å operere med utf-8, men likevel ble alle de norske tegnene til merkelige kombinasjoner av tegn tradisjonelt assosiert med banning i tegneserier.

Det er mulig jeg kommer til å fikse dette scriptet mitt, det kan jo være greit å ha en dag, men det er vel omtrent like sannsynlig at jeg går ut for å hogge og drepe de som er ansvarlige for at vi har mer enn én encoding av ren tekst.

-Tor Nordam