Helt siden Lena, tror jeg det var, fortalte om litteraturviteren som snakket om skoen i vannet som "selvfølgelig" var et fallos-symbol har jeg hatt et litt distansert forhold til litteraturvitere som på død og liv skal finne Freud overalt. Når det er sagt avviser jeg på ingen måte alle analyser som gjør bruk av fallos-symboler. Og som jeg bemerket her, kan det av og til være riktig underholdende.

Men jeg må tilstå at jeg blir litt oppgitt når jeg leser om bøker som Arthur Washburn Browns Sexual Analysis of Dickens' Props (tittelen alene burde kanskje være en advarsel). Cox (i en fantastisk annotert bibliografi om Droodiana) beskriver den slik:

An entertaining psychoanalytic review of Dickens's novels. Brown finds sexuality everywhere -- in cribbage games, wooden legs, burning fires, umbrellas, and food. His most interesting comments on Drood revolve around Dickens's use of the Beanstalk motif. The beanstalk, which represents a giant erection, is significantly associated with Tartar and, indirectly, Neville. Rosa Bud, `a flower representing a genital,' is drawn to Tartar's garden and the top of his beanstalk, a world where she may live happily ever after.

Helt til slutt legger Cox til at "although seeming outrageous in its intent, the book is not as far fetched as it at first might appear". Og det er det skumle med denne typen analyse. Når noen først kommer igang gir det alt for ofte mening. Jeg stiller meg likevel tvilende denne gangen.



(Don Richard Cox. Charles Dickens's The Mystery of Edwin Drood. An Annotated Bibliography. New York: AMS Press, 1998)