Jeg merker at jeg blir et dårlig og mer aggressivt menneske av offentlig transport. For eksmpel sitter jeg akkurat nå på toget, og jeg merker meg at jeg irriterer meg ganske mye oven er dør som knirker i takt med togets risting. Videre irriterer jeg meg ikke så rent lite over bråk fra medpassasjerer. Bak meg sitter det for eksempel en person som antagelig ser på en tv-serie på laptopen sin. Han ler høyt og støyende med ujevne mellomrom, og lager skrapelyder i vinduskarmen som han antagelig ikke hører selv, siden han har headset. Men, han bruker i det minste headset, og det er det slett ikke alle som gjør. Jeg kan i alle fall høre techno-musikk, og hvis det kommer fra et headset må det være alvorlig høyt for han som har det på.

Litt lenger frem i toget sitter det en dame som ganske lenge hørte på musikk uten å merke at headsettet ikke var plugget skikkelig i, slik at musikken kom fra hayttalerne på maskinen. Og akkuran nå snakker hun i telefonen, og gjentar for tredje gang «Høre du mæ ikke? E det nå galt med telefonen din?». Jeg blir fristet til å bryte inn og nevne at vi sitter på et tog midt i ødemarka, men jeg har fortsatt et anstrøk av sosial angst. Pluss at jeg egentlig mistenker at det er dekning langs hele ruten.

En annen ting som irriterer meg er mennesker som sitter i spisevognen i toget selv om de åpenbart ikke spiser, og ikke har gjort det på en stund. Apropos, en gang så jeg en skikkelig kul dame i en spisevogn. Hun hadde hvitt hår, men så ikke veldig gammel ut. Hun satt alene på et bord med et glass vin, og så veldig selvsikker ut, og siden dette er en del år siden og jeg den gangen leste Wheel of Time hyppigere og med mindre ironi enn nå, tenkte jeg at hun så ut som en Aes Sedai. Det er nesten så man får lyst til å bli en gammel dame selv, men jeg tror jeg står over. Det er tross alt en del kule ting gamle menn kan gjøre også. Røyke pipe, for eksempel.

...

Nå sitter jeg på Gardermoen, og ikke langt unna sitter det som later til å være en norsk-britisk familie med fire små barn. De snakker stort sett engelsk, men plutselig slo noen av barna over på helt utmerket norsk. Den ene lille gutten, som tydeligvis har fått med seg hvem de fløy med, satt en stund og ropte «Come on SAS, come on SAS». Jeg rakk akkurat å lure på om han kjente til Special Air Service, før han gikk over til å rope «Come on SS, come on SS». Jeg innser at det ikke er offentlig transport i seg selv som gjør meg til et dårlig menneske, men det å være mer eller mindre fanget i nærheten av mennesker som bråker. Jeg tror nok jeg ville avslørt alle statshemmelighetene jeg kjenner hvis man hadde plassert meg på en celle og puttet en irriterende liten unge som vil ha sjokolade i nabocellen, eller en nordlending som sitter og skriker inn i mobilen sin.

-Tor Nordam