I dag, sånn omtrent, er det 20 år siden jeg, og mange andre av oss, begynte på skolen. Det kom et brev i posten, antagelig i mai eller juni i 1989, der det stod at jeg skulle begynner på i klasse 1C på Nordbyen skole i august, og jeg husker at jeg ikke var spesielt begeistret, men mamma sa jeg måtte, så da var det ingen vei utenom. Jeg husker ikke så mye fra første skoledag, utenom at vi stilte opp utenfor skolen i tre klasser, og at rektoren, som var en dame jeg ikke husker navnet på, snakket om nye ting. Vi var jo nye elever, og hun sa noe om klasseforstanderne våre, og hun nevnte at hun hadde nye lakksko. Jeg mener dessuten å huske at det var fint vær, eller antagelig husker jeg bare at det ikke var stygt vær.

Dette var forøvrig den dagen jeg møtte Anders R. for første gang, hvis jeg ikke tar helt feil. De andre guttene som bodde i nærheten hadde jeg allerede møtt, men Anders m/fam kom flyttende dagen før skolen skulle begynne, og våre foreldre hadde dermed ikke hatt tid til å forsøke å få oss til å bli venner, slik foreldre ofte gjør. Men det viste seg jo å være helt unødvendig.

Jeg husker at jeg i begynnelsen ikke var spesielt imponert over skolen. Vi hadde det jo gøy, men jeg prøvde på et eller flere tidspunkt å overbevise mamma om at det hele bare var bortkastet tid. Mitt hovedargument var at jeg ikke lærte noe. Jeg kunne jo å lese fra før, så det eneste nye jeg lærte var et par teite sanger jeg godt kunne greid meg uten.

Underveis må jeg imidlertid ha innsett at skolen ikke var så verst likevel, og at jeg kanskje, ved nærmere ettertanke, likevel ikke var helt utlært i en alder av 7 år. Jeg har tross alt trivdes såpass godt med skolen at jeg fortsatt er under utdanning, om enn med lønn, eget kontor og endelig noe som begynner å ligne på ansvar for egen læring.

Det har vært 20 utmerkede år, og hvis jeg greier å holde den virkelige verden på avstand i ytterligere 20 skal jeg si meg rimelig fornøyd.

-Tor Nordam