Jeg tok 10.33-toget fra Haymarket. Jeg stod på perrongen og så 10.28 gå forbi. Det stopper i to dusin små landsbyer og bruker mye lengre tid. Jeg var ikke i humør til små landsbyer.

Det viste seg at jeg ikke hadde pugget kartet godt nok. Jeg gikk feil, og tok en omvei fra stasjonen til Apple Store. Gikk sikkert dobbelt så langt som nødvendig, 400 meter i stedet for 200. 200 meter ekstra er ikke så mye, men det betyr dobbelt så stor sjanse for å bli knivstukket. Ikke at jeg ikke setter pris på en god knivstikking. Jeg er vel like glad i litt spenning som alle andre, men i dag hadde jeg et ærend, og jeg var ivrig etter å fullføre det og komme meg bort. Det første jeg så da jeg kom ut av stasjonen var en mann som ropte om Gud. At hvis jeg trodde på ham, og tilba ham, ville han ønske meg velkommen og kalle meg bror. Jeg stiller meg tvilende til den delen med bror. Og forsåvidt den andre delen også. Men jeg skjønte at dette var en by jeg ville tilbringe minst mulig tid i.

Jeg hadde regnet med at den farligste delen av turen ville være å gå fra stasjonen, men jeg innså raskt at jeg hadde regnet feil. Med et par størrelsesordener. Glasgow er en skummel by, javel, men Apple Store Glasgow er en skummel butikk. Fra utsiden så den ut som et tempel, og inne fikk jeg følelsen av å være på et vekkelsesmøte. Et vekkelsesmøte der alle allerede var lys våkne. Jeg kom inn, og ble møtt av en prest i blå t-skjorte. Jeg forklarte problemet, og han spurte hvor gammel maskinen var. Jeg svarte 15 måneder. "So it's out of warranty," konstaterte han. Jeg hadde ikke regnet med noe annet. Han sa likevel at de kunne kjøre en test. Sjekke om batteriet hadde dødd av naturlige årsaker. Men først måtte vi snakke med et geni. Han førte meg forbi elegante bord med utstilte Macer, iPhoner og mindre viktige helgener. Vi gikk opp til andre etasje, der vi ble møtt av en yppersteprest i oransje t-skjorte.

Jeg gjentok forklaringen, han gjentok spørsmålet om maskninens alder. Jeg gjentok svaret mitt, og han gjentok konstateringen av tingenes tilstand. Med en fornøyd mine. Han sa seg likevel villig til å gjøre en test. 40 sekunder senere hadde han bootet maskinen fra en minnepinne, og ærklerte at batteriet hadde levd et langt og godt liv, og hadde parkert tøflene mett av dage. Jeg innvendte at batterier normalt skranter litt før de dør. Mitt batteris bortgang minte mer om en mann i 40-åra som ble drept i en motorsykkelulykke. Han var ikke imponert, hverken over min ethos eller min pathos.

"Sometimes" forklarte han, "it can seem like the battery is perfectly fine, when in reality it is not, and then it dies." Jeg tenkte mitt. Jeg fantaserte om å kaste fyren ned fra glassverandaen vi stod på. Jeg tenkte at i Norge ville jeg fått et nytt batteri. Jeg tenkte at det virker urimelig å påstå at et batteri bare "seems like" det er i god stand når det holder i flere timer. Men jeg sa ikke noe. Jeg bare kjøpte et nytt batteri, og tok toget hjem.

(Egentlig reiste jeg sammen med noen slektninger av meg, og vi tilbrakte resten av dagen også i Glasgow. Som forøvrig ser ut til å være en helt kurant by.)

-Tor Nordam