I kveld* har Camilla og jeg vært på We Will Rock You, som essensielt er en musikal med bare Queen-låter. Jeg forstår det slik at Camilla også skriver en artikkel om dette nå, så dere får sikkert en mer gjennomtenkt og grundigere anmeldelse derfra, men jeg tenkte jeg skulle skrive jeg også. Det har seg nemlig slik at Camilla er veldig glad i å spørre hva jeg synes om ting. Og jeg pleier ikke å synes så mye om ting. Mitt første svar når hun spurte hva jeg synes om denne musikalen var at den var vel helt grei, men det er naturligvis ikke bra nok. Jeg må da synes noe mer? Jeg må da mene noe?

Antagelig er det bra å mene ting om ting. Mening kommer nemlig fra tenking, og tenking er bra. Det viser seg for eksempel at manglende tenking har ført til at jeg misforstod store deler av The Gone-Away World. Jeg trodde den handlet om noen fyrer som gjorde noe greier, og at man ikke skal leke med masseødeleggelsesvåpen, men det viser seg at den egentlig handler om hvordan ensretting er en dårlig ting, og at det hetrogene er bra. Sett slikt. I alle fall, jeg skriver derfor denne artikkelen, dels for å ta opp et par småting som Camilla neppe vil nevne, dels som skriveterapi for å tvinge meg selv til å tenke.

For å begynne med det som irriterte meg vil jeg først og fremst nevne lyset og lyden. Jeg har aldri skjønt, og kommer aldri til å skjønne, hva som skal være vitsen med å ha en hel masse strobelys rettet mot publikum. Jeg merker at jeg har litt vondt i det ene øyet, og jeg er ikke i tvil om at det skyldes at jeg effektivt sett ble blitzet i øyet tusen ganger. Helt unødvendig. Jeg har dessuten også litt vondt i ørene, og mens det kan skyldes at jeg er forkjølet velger jeg å tro at det skyldes lyden, som var en smule høy mot slutten. Det som kanskje var enda mer irriterende enn at lyden var høy var imidlertid at bandet og koret stort sett overskygget den som sang, så det var litt vanskelig å få med seg teksten, i alle fall for meg som ikke kan dem alle utenat.

Såh. Handlingen i musikalen er lagt til år totusentrehundredeogetellerannet, og verden er kontrollert av et ondt firma som ønsker å kvele folks kreativitet. Alle går i like klær, og all musikk er laget med datamaskiner. Stykket gir her inntrykk av å være skrevet av noen som er skeptiske til data, internett og andre nymotens greier. Første gang vi ser stykkets helt blir han ikke tiltalt ved navn, men ved sin User ID, som er noe slikt som www/babelspot@spacebook.com. Tanken på at alle i fremtiden vi kunne ha en offisiell brukerID er forsåvidt ikke så dum, men det virker ikke spesielt sannsynlig at det skulle være noe slikt. Men, alle de gamle rockerne i salen lot til å synes det var meget festlig, og det var nok skrevet mer for dem enn for meg.

Ellers var vel stykket greit nok. Det var naturligvis mye synging og dansing, og vi fikk tegnet et bilde av en verden der befolkningen stort sett var uvitende om sin egen undertrykkelse, med unntak av en liten gjeng rebeller, the Bohemians. Disse rebellene kjempet en innbitt kamp mot overmakten. Ikke en en kamp for stemmerett eller ytringsfrihet, men for retten til å kle seg som tullinger og høre på rock. Jeg synes forøvrig forskjellen på de snille og de slemme ikke var spesielt stor. Begge sider sang naturligvis Queen-låter, og mens den generelle befolkningen var glatte og velstriglede som bare det, fullstendig uten individualitet, vil jeg si at den ondest av de onde, the Killer Queen, var rimelig lite konform. Hun var faktisk mye mindre konform enn the Bohemians, som alle så ut som om de kjøpte klærne sine i samme butikk. Hmm. Minner meg litt om Grease, der det egentlig handler om at det er bra å være som alle andre. Nuvel.

Etter mer dansing og flere Queen-sanger, og jeg regner med at dette vil bli oppfattet som en negativ kommentar så la meg understreke at jeg ikke har noe spesielt imot dansing og Queen-sanger, kommer stykket til slutten. Det viser seg at det finnes en statue av Freddy Mercury nedsenket i Geneve-sjøen (som interessant nok fremdeles ligger der, omgitt av fjell, til tross for at Killer Queen tidligere hevder å ha sprengt alt som finnes av stein på planeten), og at denne peker mot Wembley stadion. Uten å kommentere det usannsynlige i at man kan avgjøre at en statue i Geneve (med knyttede never) peker på Wembley og ikke for eksempel Lord's (skjønt Wembley er vel en mer sannsynlig kandidat til å være the place of living rock), uten å nevne at det er en imponerende bragd å kjøre fra Geneve til London på en motorsykkel med tre stykker på, og uten å ta opp at det virker som en liten omvei å reise fra Tottenham Court Road til Wembley via Geneve, vil jeg si at slutten ikke innfridde helt. Etter å ha ankommet Wembley tramper og synger man "We Will Rock You", og en elgitar åpenbarer seg. (Jeg kommenterer ikke at det er godt gjort å spille elgitar uten el.) Det spilles gitar og det synges, det sendes en epost til alle i verden, og vips er alt bra. I løpet av fem minutter. Jeg må tilstå at jeg hadde ventet litt mer.

Alt i alt vil jeg si at jeg synes det var helt kurant pluss. Hvis du liker Queen veldig godt, men ikke så godt at du ikke tåler å høre sangene deres sunget av feil folk, vil du antagelig like stykket også veldig godt. Det var til tider veldig morsomt, og det som trakk ned var enten trivialiteter (billige internettvitser) eller ikke stykkets feil (høy lyd og strobelys i ansiktet), med unntak av slutten, som jeg altså synes var litt tynn. Så helt greit, men ikke noe jeg kommer til å se igjen med det første.

-Tor Nordam

*Siden jeg er en somlepave (og forkjølet. *host*) er det nå blitt i morgen, og det var dermed i går kveld vi så stykket.