Forrige helg var Camilla og jeg en tur i London. Det er faktisk ganske hendig å reise fra Edinburgh til London. Det går tog ganske ofte, minst ett i timen store deler av dagen, og det tar ikke spesielt lang tid heller. 4 timer og 15 minutter fra Waverly til King's Cross, hvis man finner et som stopper sjelden. Britene har dessuten greid å få til gratis internett på toget, og det er jo slett ikke verst. Hvis de bare hadde greid å få til noe som lignet på et skikkelig bord foran hver stol ville det vært riktig så bra.



Uansett, vi dro til London. Vi hadde ikke noen spesiell plan, utenom å gå rundt i parker, og kanskje se om vi fant noen kule butikker, noe man vanligvis greier i London. Problemet med store byer i utlandet er at man vanligvis har en plan når man drar dit. Det er vel å bra å ha en plan, men det man ikke får gjort når man har en plan, er å vandre rundt uten noen plan. Eller gå seg vill, som noen kaller det. Det gjorde vi på lørdag, og det var riktig så trivelig. Vi så sjarmerende sider av London vi ikke har sett før, fant trivelige puber og kaféer og krysset et par broer jeg ikke har krysset før.



På søndagen bestemte vi oss for å ta en kikk på Hampstead Heath. Det er et sted jeg har hørt om, uten at jeg kan huske hvor eller hva jeg har hørt om det. Vi snakket dessuten om å dra dit sist vi var i London, men da fikk vi ikke tid. Jeg har dermed dannet meg et bilde i hodet mitt, der Hampstead Heath er et gigantisk åpen område med rullende, åpent landskap med noen små hauger her og der, og et og annet tre. Og det er alltid fint vær der. Sol, ikke varmt, men ikke veldig kaldt, og frisk vind. Slik at det passer å ha skjerf på seg, men ikke så kaldt at man fryser uten.

Som man skjønner var det et visst rom for skuffelse, og det begynte ganske dårlig med øsende regnvær søndag morgen. Vi unngikk såvidt å bli vervet som mormonere på vei gjennom Hyde Park, og tilbrakte deretter formiddagen på vitenskapsmuséet. Etter lunsj følte vi oss imidlertid klare til å utforske litt, og været hadde dessuten klarnet opp ganske betraktelig, så vi tok undergrunnen til Hampstead, og vandret ut i verden på leting etter denne Heath.

Vi fant etter hvert et skilt som indikerte at vi stod i ytterkanten av Hampstead Heath, og vi la på vandring innover i det ukjente. Etter en kort stund ble det klart at området ikke svarte helt til forventningene. Litt mye nyklipt plen omgitt av tett skog, og dessuten var det litt i kaldeste laget da solen allerede var på vei ned. Vi knipset noen bilder før vi vandret ut igjen og fant en bruktbokhandel og en koselig pub. Da vi var tilbake på hotellet sjekket jeg google maps, noe jeg naturligvis burde gjort på forhånd, og da viste det seg at Hampstead Heath var ganske mye større enn den biten vi hadde sett, og at noen av delene faktisk så ut til å stemme passe bra med bildene i hodet mitt. Så vi må nok tilbake dit, men kanskje i september heller enn i november.

Toget vårt tilbake til Edinburgh gikk ikke før klokken tre på mandag, så vi hadde tid til en siste ekspedisjon i Londons gater. Før vi dro til London hadde jeg forberedt meg litt. Et av målene mine for turen var å få tak i en frakk, og jeg hadde sett meg ut Hornets of Kensington som et sted jeg kunne tenke meg å besøke i så henseende. Ivrige som vi er troppet vi opp klokken kvart over ti, bare for å oppdage at de ikke åpnet før elleve. Etter et lite kafébesøk returnerte vi til butikken, som nå var åpen, bare for å oppdage at den hadde ikke mindre enn tre fillialer, og at frakker, som jeg var ute etter, fantes på de to andre. Heldigvis ligger de to andre filialene omtrent tre meter fra hverandre, og mindre enn fem minutters gange fra den første, men uheldigvis var det stengt da vi kom dit.

En lapp i vinduet fortalte at eieren var ute i ti minutter, og at vi eventuelt kunne ringe et mobilnummer om det skulle være noe. Vi hadde det ikke spesielt travelt, så vi gikk en tur på The Elephant and Castle, noe så spesielt som en pub med en undergrunnstasjon oppkalt etter seg. Etter en half pint og et lite glass vin var klokken blitt nærmere tolv, og vi gikk tilbake til butikken. Der var det imidlertid fortsatt stengt, eventuelt hadde eieren løpt ut på et nytt, kort ærend. I alle fall, jeg mannet meg opp og ringte nummeret som stod i vinduet, og det angrer jeg ikke på. Etter kort tid kom en vennlig mann gående. Han åpnet butikkene, og viste oss et ganske godt utvalg av spennende frakker. Jeg endte til slutt opp med å kjøpe en nokså frekk frakk, en sort dobbeltspent sak fra 50-tallet, med ganske dramatiske jakkeslag. Eller frakkeslag. Den passer meg meget godt, og den viser ikke noen synlige tegn til slitasje, så jeg vil karakterisere det som et ganske godt kjøp. Jørgen ville ha bilder, og selv om han allerede har sett bilder på flickr griper jeg denne unskyldningen til å hive opp noen her også. Bildene av meg er tatt av Camilla.





-Tor Nordam