I dag dro jeg på Dragvoll for å lese. Jeg liker ikke å ha skoene på meg for lenge om gangen når jeg sitter i ro inne. Heldigvis har jeg et skap med sandaler på lesesal 6B. Siden jeg har vært ute i praksis de siste seks ukene har jeg ikke helt fått med meg beskjedene man vanligvis ikke kan unngå å legge merke til på Dragvoll. Jeg vet at det har vært skapklipping på en bestemt dato de siste årene, så jeg var litt spent på om skapet mitt hadde blitt offer for nevnte behandling.

Det hadde det ikke. Hele skapseksjonen var derimot fysisk fjernet fra rommet, uten noen hint om hvor det hadde tatt veien. Mitt tidligere provisoriske eksamensperiodespiskammer hadde måttet vike for et bord og noen stoler som uansett bare brukes av ekle og brautende samfunnsøkonomistudenter til sosialisering. Jeg gremmes. Dette til ettertanke.

Såh. Nyheter? Nyheter. Siden siste innlegg har jeg bevegd meg tidsmessig målt marginalt nærmere fullendt utdannelse og lektorstatus, men samtidig tatt et ganske langt sprang når det gjelder innsikt i feltet jeg studerer. Å være i praksis var ganske fett. Faglig vekkelse – både pedagogisk og fagdidaktisk – så visst, men langt mer på motivasjonssiden. På høy tid, spør du meg. Møkkasemesteret begynner nesten å få en mening. Og undervisning av femteklassinger er mye morsommere enn fryktet.

Hvor var vi? Jo, nyheter. Jeg har lært meg å knyte skoene på en ny måte. Jeg har lært å lage espresso – takk til (fetter) Olav H. W. Egeberg på Smakverket i Bergen. Jeg har lært at folk stjeler kameraet ditt på fest om du ikke passer på. Jeg har lært – eller kanskje heller fått bekreftet – at nisjebutikken er død, i alle fall i Trondheim. Er du ute etter fagkunnskap gjør du best i å forberede deg på en dag med leting og trasking, eller bare ta samtalen elektronisk med ressurser i Oslo eller byer i utlandet og spare deg for mye frustrasjon.

Prokrastinering er semesterets ord, og selvfølgelig er det akkurat det jeg gjør nå. To(tre?) oppgaver skal leveres i løpet av et par ukers tid. Det betyr at jeg får støvsugd rommet, hengt opp gardinene, vasket vinduene, ryddet i gangen, oppdatert bloggen min og så videre. Det er ingen grunn til å flytte seg fra kokeplata før det begynner å lukte brent skinke.

Sanne historier fra virkeligheten bak imaginære klasseromsdører (åpen skole, må vite)

(navn er fiktive(det vil si, jeg husker dem ikke uansett. Jeg er forferdelig på navn))

Lasse (10): (finner den lille sorte notatboken min med både personlig ræl og planlegging av timer)

Jeg: (snapper den ut av hendene hans) «Øy, den der er min, der står det masse hemmelig du ikke skal lese.»

Lasse: «Åh, hva daaa?»

jeg: «Hvem som har oppført seg dårlig, for eksempel.»

Lasse: «Åh. Står Lasse der?»

Jeg: (tar opp boka og drar fingeren nedover en tilfeldig side) «… Lasse … Lasse … Lasse … Lasse, Lasse … Lasse»

Lasse: (legger hodet på skakke) «Oi. Det var mange ganger. Hvorfor setter du ikke bare streker isteden?»

---------------

Lise (10): «Har du kjæreste?»

Jeg: «Nei, ikke nå.»

Lise: «Ååååh, betyr det … at du har HATT kjæreste?»

Jeg: «Jepp, det stemmer.»

Lise: «Hvorfor er dere ikke sammen lenger da?»

Jeg: (lang utredning om at av og til finner to mennesker som er glade i hverandre at de trives best hver for seg bla bla bla)

Lise: «Vil du ha ny kjæreste da?»

Jeg: «Tja, jo, ja, jeg vil jo det.»

Lise: «BRA! For en mann kan ikke leve uten en kvinne.»

Ærede dommer: Vitnet skjøt tiltalte og juryen gikk på McDonalds. Aktoratet hviler.