Jeg må tilstå at jeg ikke visste hvem Aphra Behn var før en av mine medstudenter på masterstudiet plutselig en dag introduserte henne i en bisetning som et stjerne-eksempel på at 1600-tallet var en seksuelt sett mye mer frigjort periode enn den senere Victoriatiden. Jeg ble litt overrasket over at noen jeg aldri hadde hørt om skulle være et av de fremste eksemplene på noe.

I retrospekt viser det seg at jeg hadde hørt om henne før. Virginia Woolf skrev i A Room of One's Own at

All women together ought to let flowers fall upon the tomb of Aphra Behn, which is, most scandalously but rather appropriately, in Westminster Abbey, for it was she who earned them the right to speak their minds. It is she—shady and amorous as she was.—who makes it not quite fantastic for me to say to you to–night: Earn five hundred a year by your wits.

Og hun er en rimelig interessant dame. Selv om det ikke er all verden vi vet om henne. Hun var født Aphra Johnson, og det er ikke helt klart hvordan hun ble Aphra Behn. Noen mener hun giftet seg med en kjøpmann i London (men fra Nederland), andre at hun giftet seg med en tysk sjømann som hun møtte på vei tilbake til England etter en reise til Surinam. Det er også en mulighet for at hun bare lot som om hun hadde vært gift for å gjøre det mulig for henne å operere som en uavhengig kvinne (eller enke) -- ingen dokumenter vedrørende ekteskapet finnes, og få refenser til noen mann. Kanskje døde mannen kort etter bryllupet, kanskje skiltes de etter ikke så lenge. Eller kanskje hun bare tok navnet som en referanse til Ben Johnson, som hun beundret, for å bruke det som kunstnernavn. Hun hadde i alle fall et forhold til en biseksuell advokat som ble arrestert for sodomi i 1687.

Hun kom fra en royalist-familie -- husk at særlig andre halvdel av 1600-tallet var rimelig turbulent i England: Kongen og Parliamentet (dvs puritanerne) lå i krig (ekte krig) to ganger på 40-tallet, og Charles I ble halshugget i 1649, hvorpå Cromwell og hans cronies Commonwealth varte til monarkiet ble gjeninnført med Charles II i 1660. Puritanerne var ikke store teatervenner, og alle teatrene i England ble stengt og åpnet altså ikke igjen før Aphra Behn offisielt var voksen. Og det er jo ganske interessant med tanke på at vi snakker om en av landets mest produktive skuespillerforfattere.

Når Charles II så altså tok makten var Aphra Behn vel plassert på kongens side (turen til Surinam kom som følge av at faren hennes ble belønnet med en posisjon der som takk for støtten mens kongen var i eksil). På et tidspunkt var hun faktisk spion for kongen (Charles II) i Nederland (anglivelig som elskerinne for en eller annen ved hoffet), men fikk aldri betalt for sine tjenester og endte i gjeldsfengsel etter å ha kommet tilbake til England.

Så vidt jeg forstår var det etter å ha blitt løslatt derfra at hun for alvor begynte å livnære seg som forfatter, og gjorde det veldig bra. Bare Dryden skrev flere skuespill enn hun gjorde i samme periode. Og da hun døde i 1689 ble hun gravlagt i Westminster Abbey, hvor gravstenen hennes sier

Here lies a Proof that Wit can never be
Defence enough against Mortality.

Jeg har bare lest The Rover, og jeg må tilstå at jeg ventet en mer feministisk tekst enn det jeg fant. Særlig siden Harold Bloom ikke liker den. Når Harold Bloom ikke liker noe er det gjerne fordi det er spennende og bra, etter min erfaring. Men selv om den stiller spørsmålstegn ved å holde kvinner innendørs mens menn har det gøy, og selv om den presenterer en veldig interessant carnival-setting, og selv om den har sterke kvinner og gjør noe veldig spennende med behandlingen av prostituerte og overklassekvinner med medgift … jeg klarer ikke helt å slå meg til ro med en tekst som lar heltinnen velge å gifte seg med en serievoldtektsmann. Men det er ingen tvil om at teksten er interessant. Jeg planlegger å lese mer av henne.