Tidligere i dag hadde jeg besøk av Tonje, Jørgen og Ulf, som kom hit og spiste pizza. Og, som man gjør, diskuterte vi muligheten for å importere isbiter. Det er jo nemlig slik, at hvis man bare lager isbiter rett frem på vanlig måte har de en tendens til å bli uklare. Dette skyldes sikkert delvis at luft som er løst i vannet lager små bobler, og delvis at isen fryser utenfra og inn, og dermed har lett for å sprekke. Ulf kunne imidlertid fortelle at det finnes et firma i Canada som lager helt klare isbiter, som man kan kjøpe for CAD 1.50 pr stk pluss formodentlig en hel masse i frakt.

Vi diskuterte videre hvordan produksjonen går for seg, og ble enige om at man antagelig må fryse isbitene fra én side (for eksempel nedenfra), og sikkert helst langsomt. Først så jeg for meg at man kanskje kunne lage en slags isopor-dings som passet over isbitformen, for å isolere isbitene over og på siden, slik at de kun blir avkjølt nedenfra. Jeg innså imidlertid at det sikkert ville være mer praktisk å ha en slags frittstående fryseplate man kunne sette isbitformen på.



Litt senere på kvelden slo det meg plutselig at det er jo trivielt å lage et kaldt underlag man kan sette isbitformen på, selv uten å bruke flytende nitrogen. Jeg gikk ut på verandaen og hentet litt snø, som jeg så rørte sammen med salt, og fordelte jevnt utover i en lasagneform.

Deretter kokte jeg opp litt vann. Grunnen til at det er smart å koke vannet er at løseligheten av gass i vann avtar med temperaturen. Det kan du se hvis du tapper opp et glass kaldt vann, og lar det stå en stund. Etterhvert begynner det å danne seg bobler på innsiden av glasset. Ved å koke opp vannet fjerner man mye av den oppløste luften i vannet, og reduserer dermed sannsynligheten for å få bobler i isen. Så er det bare å avkjøle vannet, for eksempel i et metallbeger i is-og-salt-blandingen, og helle det opp i isbitformen. Jeg venter nå i spenning på at det skal begynne å skje ting borte på kjøkkenbenken.



I mellomtiden har jeg googlet litt (hva er det med google, nå om dagen forresten? Buzz? Wtf?), og det viser seg at det er ganske mange andre som har tenkt på dette. De enkleste oppskriftene består rett og slett i å koke vannet, og så lage isbiter på vanlig måte, mens noen også anbefaler å filtrere vannet. Det står videre at den industrielle måten å gjøre dette på er å fryse isen lagvis utenpå en avkjølt metalldings. Og det gir jo mening, for da vil det ikke oppstå lommer av vann som kan føre til sprekker når de fryser.

Vi får se hvordan det går med det første forsøket mitt. Hvis det ikke blir bra må jeg prøve noe annet, og når jeg tenker meg om er det lenge siden sist jeg lekte med flytende nitrogen. Vi får se, vi får se. Ulempen med snø-og-is-metoden er naturligvis at det ikke er på langt nær så dekadent som å importere isbiter fra Canada, men hvis man virkelig vil kan man kanskje delvis veie opp for dette ved å bruke Maldon-salt.

-Tor Nordam