Som nevnt av Camilla sitter vi for øyeblikket Vulkan-fast i Roma. Eller, for å bruke et mer dramatisk bindestrek-ord kan vi kanskje si at vi er Vulkan-ofre. Selv om man da vanligvis tenker på folk som har mistet huset sitt, og kanskje katten, i en elv av lava. Nei, skal vi tiltrekke oss lesere er det viktig å ikke være redd for å slå på stortromma. Vi er altså Vulkan-ofre som sitter aske-fast i Roma. Og når jeg tenker meg om er det vel ikke så fryktelig langt til Pompeii, så vi er vel egentlig Vulkan-ofre aske-fast i nærheten av åsted for vulkan-katastrofe. Ganske dramatisk.

Men virkeligheten er naturligvis helt udramatisk. Vi bor på et helt kurant hotell, der det eneste vi har å klage på er at internett detter ut av og til, og vi spiser og drikker godt på forsikringsselskapets regning. Vi lider med andre ord ingen nød. I tillegg har vi det ikke egentlig spesielt travelt, og jeg morer meg når jeg snakker med de andre bryllupsgjestene som sitter fast her, ved å si at jeg tar det ikke så tungt, så lenge jeg er tilbake i Trondheim til 3. juni. De som har jobber de føler er viktige og helst skulle vært hjemme i går blir litt rare i ansiktet når jeg sier slikt.

Likevel, jeg skulle gjerne vært tilbake i den siviliserte verden. Etter at vi havnet på et hotell med semi-ordentlig internett i går har jeg gjort litt research, og det ser ut til at mulighetene våre enten er å booke om flybillettene våre til første ledige fly til London, som går på fredag, forutsatt at flyene går igjen da, eller vi kan prøve oss på å ta tog. Direkte-togene fra Roma til Paris er naturligvis fulle for lenge siden, men det er mulig å komme seg fra Roma til Geneve med tog på tirsdag eller onsdag. Derfra skal det være mulig å komme seg til Brüssel eller Paris, og på Eurostar-togene til London er det faktisk en og annen ledig billett å oppdrive. Og så gjelder det å komme seg derfra til Edinburgh, som ikke høres så vanskelig ut, men som visstnok skal være litt tricky, men som uansett ikke kan være umulig.

Ja, forresten, jeg skulle en tur innom Edinburgh på vei hjem til Norge, og jeg ser ingen grunn til å endre den planen bare på grunn av et lite vulkanutbrudd.

Vi er imidlertid ikke de eneste som tenker på hvordan vi skal komme oss hjem. Det fine med å være i et bryllup med 40 andre mennesker som skal samme vei, er at det helt sikkert er noen av dem som er vesentlig mer stresset enn meg, og som derfor er villige til å gjøre en innsats for å komme seg hjem. Det viste seg i alle fall å være tilfelle denne gangen, og via kontakter på ambassaden og brudens italienske AFS-søster har vi greid å booke en buss og to sjåfører, som kan ta oss til Norge for 7000 euro. I kveld skal vi ha et slags all-møte, og hvis mange nok sier seg enige kommer vi til å bekrefte at vi skal ha denne bussen, og i såfall kjører vi herfra i morgen ettermiddag.

Når Camilla og jeg hørte om dette ble vi naturligvis veldig ivrige, og begynte å tenke urealistiske tanker som at vi skulle male bussen med blomster, og at Stian (brudgommen) skulle kjøre bussen selv, med kapteinslue og lilla dress, og at han skulle sette oss av ved Calais eller noe slikt. Bare se det for deg. Man ser en tom vei, med Den engelske kanalen i bakgrunnen. Så begynner man å høre slik musikk som var i The Boat that Rocked, og så kommer en blomstrete buss trillende inn i bildet. Bussen stopper, og en mann med dressbukse og hvit linskjorte (jeg har kjøpt meg en linskjorte!) og en lav dame med røde klær og store solbriller hopper av bussen. Så kjører bussen videre. Jeg tror det kunne blitt en god film.

Mer realistisk kommer nok bussen til å kjøre gjennom Østerrike og Tyskland, som betyr at det beste for oss antagelig vil være å hoppe av i Hamburgh, og så ta et InterCity-tog til Brüssel, og så Eurostar til London. Eurostar er riktignok latterlig dyrt, £225 pr person, men jeg har alltid hatt lyst til å teste det, og det finnes en mulighet for at forsikringselskapet betaler. De har egentlig sagt at de betaler mat og overnatting, men hvis jeg argumenterer for at det er billigere for dem at jeg kommer meg hjem enn at jeg skal bo på hotell her på ubestemt tid kan det hende de går med på det.

Såh, det ble en ganske lang og ufokusert artikkel. Jeg tror derfor jeg avslutter her, og går ut for å se om jeg kan finne en gelateria og et sted som selger underbukser. Som en ekte mann tok jeg med meg en for hver dag jeg skulle være borte, hverken mer eller mindre, så det begynner å bli på tide å kjøpe noen nye.

Oppdatering følger.

-Tor Nordam