På fredag gikk vi en slags guidet tur gjennom Roma. Som vegviser hadde vi Paola, en italensk jente som har vært utvekslingsstudent i Molde og som bodde hos brudens familie, og som guider på de forskjellige severdighetene hadde vi mer elle mindre tilfeldig utpekte bryllupsgjester som hadde blitt bedt om å gjøre litt research og holde et femminutters innlegg.

Om Trevi-fontenen ble det sagt at det er vanlig å kaste penger i den, og at det faktisk kastes en del millioner euro i løpet av et år. Disse pengene går til de fattige og trengende i Roma, som det så ut til å være en del av, men det er ikke det som er poenget mitt. Det ble videre sagt at det ikke er det samme hvor mange mynter man kaster i fontenen. Hvis du kaster én mynt sies det at du kommer til å komme tilbake til Roma. Hvis du kaster to mynter kommer du til å forelske deg i en italiener, og hvis du kaster tre vil du bli gift med en italiener i Roma.

Jeg husker ikke om jeg kastet en mynt i fontenen sist jeg var i Roma, men antagelig gjorde jeg det. Denne gangen var jeg imidlertid informert om faren, så jeg lot være. Camilla, derimot, kunne gjerne tenke seg en tur tilbake til Roma, så hun kastet en mynt i fontenen. Eller, rettere sagt, hun kastet en mynt i retning fontenen, men hun traff en dame som satt på fontenekanten, og vi vet egentlig ikke hva som skjedde med mynten.

Først tenkte vi at dette var litt morsomt, og at det betydde at vi ikke visste om mynten havnet oppi fontenen eller ikke, så vi vet dermed ikke om Camilla kommer til å vende tilbake til Roma. Men etterhvert begynte vi å innse at vi antagelig har blitt rammet av Trevi-fontenens forbannelse.

Først skjedde naturligvis hele denne greia med vulkanen, som hindret oss i å forlate Roma på søndag som vi hadde planlagt. Så så alt fint ut en stund, mens vi bodde to dager på hotell på reiseforsikringen, og trodde vi skulle cruise ut av Italia på en buss i trivelig lag. Men så ble som nevnt bussen avlyst, og vi ble nødt til å ta enda en natt i Roma. Vi fikk imidlertid togbilletter nordover, og da vi la oss i går kveld så alt nok en gang lyst ut.

Fontenens forbannelse slo imidlertid til igjen. I dag morges satt vi på Termini og ventet på toget, og drakk frokosten vår, som bestod av en cappucino hver. Vi hadde ankommet tidlig, da vi hadde hørt om endeløse køer og fullt kaos, men det viste seg å være ca ti ganger så mange billettautomater som kunder, så et par minutter etter at vi gikk av metroen hadde vi billettene, og satt på en kafé og drakk kaffe. Så kastet jeg et blikk på billettene, og stusset litt på at datoen på billettene ikke var den samme som datoen på tavlen med tog-tidene.

Jeg innså raskt at jeg hadde gjort en bitteliten tabbe. Jeg hadde bestilt billetter til Geneve til i morgen, i stedet for i dag. Billettene videre fra Geneve, og hotellet i Geneve, er også til i morgen, så dette truet med å velte hele planen vår, koste meg hundrevis av euro, og dessuten tvinge oss til å ta en natt til i Roma.

Jeg løp naturligvis rett til billettskranken, der køen var mye kortere enn fryktet, og der jeg traff på en høflig og hjelpsom dame som snakket god engelsk. Hun fortalte meg at det gikk an å endre billettene, uten at det ville koste meg noe ekstra, og heldigvis var det ledige plasser i dag. Ulempen var at vi måtte vente 7 timer i Milano, i stedet for en halvtime som jeg opprinnelig hadde planlagt. Og slik har det seg altså at jeg nå sitter på en kafé i Milano og drikker vin og blogger, i stedet for å ta en etterlengtet dusj på hotellrommet i Geneve.

-Tor Nordam