Narratologi, tenker du. Det høres spennende ut.
Joda. Omtrent så spennende at jeg hadde gnaget av meg beinet hvis jeg hadde trodd det ville ha hjulpet. Litt som en skrekkfilm.
Likevel har det sin sjarm første gang man støter på det, og jeg presenterer det herved i et håp om å overbevise min dårlige samvittighet om at jeg FAKTISK studerer (de sier jo at den beste måten å lære noe på er å forsøke å lære det bort).

De færreste av de av oss som har vært gjennom noen bøker vil vel sette likhetstegn mellom forteller og forfatter i en bok. Dette gjelder imidlertid ikke alle, så det må nevnes. (Om det er tvil om at man må ta ting fra begynnelsen, henviser jeg til siste avsnitt av denne artikkelen, og hviler min koffert, som Matteus ynder å si.)
Fortelleren i en tekst er en del av det fiktive universet, akkurat som personene han eller hun (eventuelt det) forteller om.

Det er også hensiktsmessig å skille mellom implisitt forfatter og fortelleren som sådan. Den implisitte forfatteren kommer spesielt godt til syne når den faktiske fortelleren er uppålitelig. Et av litteraturviternes favoritt-eksempler er i denne sammenheng The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman, men siden få av oss har lest den kan det kanskje ikke være så dumt å tenke på fortelleren i Brødrene Dahl (i den grad det er legitimt å overføre termene til et annet medium).
Den implisitte forfatteren kan sies å være diskursen (teksten) som sådan: Hvis det vi leser later til å bryte med det fortelleren sier, blir fortelleren upålitelig.

Det er i denne sammenheng interessant å påpeke den litterære konvensjonen som sier at fortelleren med mindre noe har skjedd for å svekke tilliten til ham, har full autoritet. Vi tror på det vi leser. De aller færreste av oss ville sette seg ned med en ny bok og straks begynne å tvile på det vi leser, samme hvor utrolig det kan virke (tenk bare på fantasy-bøker).

Javel, sier noen av dere. Men den implisitte forfatteren kan vel da sidestilles med det skapende intellektet bak boken, altså forfatteren. Men den gang ei. Man kan utmerket godt forestille seg en bok hvis samlede diskurs gir uttrykk for noe annet enn det forfatteren mener. Roland Barthes erklærte forfatteren død. Det kan diskuteres, men store deler av moderne litteraturteori velger å se helt bort fra ham eller henne.

På samme måte kan man dele inn leseren. Det finnes kanskje en tilhører i teksten som fortelleren henvender seg direkte til (Alexandre Dumas bruker for eksempel slike henvendelser innimellom). Det er vel ikke så vanskelig å skille mellom denne konstruerte leseren og en selv. Dumas sier kanskje ting som "leseren spør seg her hvorvidt...", noe man som leser kanskje slett ikke har gjort (jeg har for eksempel sjelden spurt meg selv om noe som i det hele tatt ligner).

Mellom leseren fortelleren henvender seg til og den faktiske historiske leseren ligger det imidlertid også et fenomen man refererer til som en implisitt leser. Her kan man begynne og tenke sitt (narratologi har en tendens til å rope høyt om sene kvelder og merkelige substanser fra tid til annen). Den implisitte leseren er en instans i teksten som hjelper til med å ordne den, og gjør det mulig for den historiske leseren å skape mening ut av teksten. Det minner om det Umberto Eco kaller "tekstens intensjon", altså det som viser oss hvor vi skal gå i tolkningen av teksten (det trenger ikke være snakk om noen høytflyvende tolkning med innblanding av allegorier og allusjoner, men gjerne bare det å forstå hva teksten handler om).


Jeg skjønner at dette blir langt og kjedelig, så her er et urelatert bilde for å bryte opp den tunge stemningen.



Fortellere fungerer på forskjellige måter mellom forskjellige bøker og forskjellige deler av samme bok. En grov inndeling kan være mellom førstepersons- og tredjepersonsfortellere.

Førstepersonsfortellere er karakterisert ved sin deltagelse i handlingen. Selv om fortelleren i De tre musketerer refererer til seg selv som "jeg" iblant, er han ikke en karakter i historien, og dermed en tredjepersonforteller. Førstepersonsfortellere er generelt mindre til å stole på enn tredjepersonsfortellere nettopp på grunn av deres personlige engasjement i fortellingen. Dette gjelder selvsagt ikke som noen regel. Jeg har ingen problemer med å stole på fortelleren i The Last Samurai (boken, ikke filmen).

Tredjepersonsfortellere er ingen homogen gruppe. Den kan være allvitende, personorientert eller bare observerende. Den personorienterte forfatteren kan også være allvitende, men den velger å knytte perspektivet til en eller flere personer i boken. Den observerende fortelleren er motsatsen til den allvitende i og med at den nettopp ikke later til å vite hva personene tenker og føler. Selv om den gir inntrykk av å bare vise ting som de er uten å farge dem er det selvsagt umulig, og fortelleren er tilstede i utvalget av hva han eller hun forteller. Det er umulig å fortelle alt, og utvalg er aldri nøytrale (med mindre man kaster terning, og selv det sier sitt).


Se! Enda en bamse for å veie opp for rart prat!


Distanse er et interessant begrep i narratologi, og noe jeg sant å si ikke hadde tenkt noe videre over før jeg snublet over det. Det regnes som et grunnleggende trekk ved narrativ fiksjon (som for eksempel en roman til forskjell fra et lyrisk dikt).
De to første kategoriene min bok (Jakob Lothes Fiksjon og film som til tross for tittelen først og fremst handler om narratologi) nevner er distanse i tid og distanse i rom. Distanse i tid er ganske enkelt det at fortelligen som regel er etterstilt (dere har vel lagt merke til at de aller fleste romaner benytter seg av fortidsformer av verb), men det finnes variasjoner. Hamsuns Sult nevnes. Den åpner med presens og fortsetter i preteritum. Dette grepet vektlegger tidsavstanden på en annen måte enn det man vanligvis møter i en roman.
Distanse i rom er også akkurat det det høres ut som: fortelling og forteller er på forskjellige steder i verden. Man finner det for eksempel i Duras' Elskeren, hvor fortelleren sitter i Frankrike og tenker tilbake på barndommen i Indokina.

Den mer interessante typen distanse slik jeg ser det er fortellerens distanse i holdning til det eller dem den forteller om. Særlig i Virginia Woolfs To the Lighthouse er det tydelig. Woolf gjør i store deler av romanen bruk av et veldig persontilknyttet perspektiv, men dette perspektivet veksler mellomforskjellige personer. Det blir i den forbindelse veldig tydelig hvordan hennes forteller varierer i holdningsdistanse mellom dem. Når distansen er liten har hun stor innsikt i deres indre dialoger, tanker og følelser. Når distansen blir større gjøres det ved utstrakt bruk av ironi av forskjellige typer (distanse og ironi er jo gjerne to ord som henger tett sammen) og mindre nærhet til det indre livet. Jeg anbefaler forøvrig alle å lese den boken.

Det er mer å si om dette, men jeg føler på meg at lengden på denne artikkelen alt overskrider det de aller fleste her er villige til å lese, bamser eller ikke bamser. Kudos til dem som kom igjennom, og jeg lover å ikke gjøre det igjen.