Jeg var en tur på Hønefoss på tirsdag, i forbindelse med et jobbintervju. Jeg tror jeg har vært der en gang før, men det er så lenge siden at jeg egentlig ikke husker noe av det. Hønefoss viste seg imidlertid å være en trivelig liten by, litt av samme kaliber som Molde, egentlig. Den har gågate, som trekker opp i forhold til Molde, men ingen fjord og fjell, som trekker ned. Dessuten bor min kjære svigersøster der, og det er naturligvis et stort pluss.

Siden jeg bare var på en dagstur reiste jeg nokså lett. Jeg har alltid tenkt at det ser veldig frekt ut å gå gjennom sikkerhetskontrollen med bare laptop, og jeg vurderte faktisk muligheten for å kun ta med mobiltelefon og bankkort, men jeg endte opp med skulderveske. Forøvrig er jeg oppmerksom på ironien i at jeg synes det ser kult ut å reise slik som de som flyr mye, mens jeg samtidig er tilhenger av miljøvern og mindre flyreising.

Jeg har tidligere nevnt at jeg har lettere for å irritere meg over ting når jeg reiser, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg irriterte meg for eksempel over slike folk som reiser med en bitteliten trillekoffert. Det virker helt unødvendig å trille en koffert som ser ut som om den veier godt under 10 kg, og når man triller i stedet for å bære tar man dobbelt så stor plass. Ganske tåpelig når man vaser rundt i trengselen på en flyplass.

Jeg merker at jeg har bygget meg opp et sett fordommer om folk med små trillekofferter, og spesielt de som ser ut som om de ikke reiser så mye. Jeg forestiller meg at de har hørt at trillekoffert er det man bør ha, så de har kjøpt en uten å tenke så mye over det. Og så bruker de denne trillekofferten til å irritere meg. Ikke bare ved å ta opp plass i trengselen, men også for eksempel ved å rote rundt i den i sikkerhetskontrollen, eller slite med å få plass til den ombord i flyet. Og, ikke minst, ved å stoppe umiddelbart etter å ha gått av rulletrappen for å begynne å fomle etter håndtaket.

Man tenker kanskje ikke over det før man har opplevd det, men når man kommer til toppen av en full rulletrapp, med to personer på hvert trinn, er det faktisk ikke så mye man kan gjøre, utenom å ta et skritt fremover, og da er det mektig frustrerende om det står en eller annen idiot der og fomler med kofferten sin.

Videre irriterte jeg meg over en fyr jeg overhørte på flybussen, som sa til sjåføren, i et toneleie som om han var den eneste som har tenkt dette, at han syntes det var begynt å bli litt tullete med alle sikkerhetstiltakene på flyplasser. Så la han til at han hadde flydd fra Stavanger til Oslo, og han hadde betalt 500 kroner for billetten sin. Halvparten av dette var avgifter, og det mente han var i drøyeste laget. Hvis jeg hadde vært litt tøffere skulle jeg påpekt at det egentlig er helt drøyt at man kan bli flydd fra Stavanger til Oslo på en liten time, for et par-tre timelønner.

På vei hjem igjen ble jeg stående i en nokså lang og irriterende kø i sikkerhetskontrollen (20 minutter, inkludert 10 straffeminutter fordi jeg gjorde en tåpelig nybegynnerfeil og lot iPaden ligge i vesken, slik at jeg måtte vente til vekteren hadde tatt seg av tre andre som hadde gjort det samme før han kunne scanne bagasjen min på nytt), og jeg la merke til at på Gardermoen finnes det en egen sikkerthetssjekk for folk som har betalt latterlig mye for billetten sin. Mens vi andre stod i kø stod det tre vektere og hang og gjorde ingenting i den andre kontrollen. Jeg la også merke til en dame som benyttet seg av dette, ved å si at hun hadde ti minutter igjen til flyet sitt, og kunne hun kanskje få lov til å gå gjennom der? Det fikk hun naturligvis lov til, så neste gang jeg kommer litt sent og ser at det er lang kø skal jeg heller sette meg ned og ta et glass vin, og så løpe til prioritetskontrollen når det er ti minutter igjen.

Ah, reising. Det er jaggu ikke mange aktiviteter som leverer så mye god irritasjon. Hvis jeg noen gang blir forfatter og skriver satiriske bøker skal jeg gjøre det til min daglige rutine å reise, eller i allefall å spasere rundt på en flyplass.