I laptopen min, som forresten strengt tatt er laptopen til jobben, sitter det en SSD-disk. Eller en SSD, heter det sikkert, siden D i SSD står for Drive, så det blir vel smør på margarin å slenge på disk til slutt. Uansett, SSD må være en av de beste oppfinnelsene siden brødskiven. En vanlig harddisk, altså den eneste typen man fikk kjøpt for en fornuftig pris inntil for et par år siden, baserer seg på en eller flere roterende plater som kan lagre data magnetisk. For å lese data bruker man et lesehode, som kan flytte seg innover og utover på platen. For å lese fra et sted på disken må altså platen roteres og lesehodet flyttes.

Ting med bevegelige deler har en tendens til ikke å følge Moores lov. For eksempel, en rask disk roterer 7200 ganger i minuttet, altså 120 ganger i sekundet. Hvis vi antar at man i snitt må rotere disken en halv runde for å komme til begynnelsen av filen man ønsker å lese betyr det at det å begynne å lese en fil vil ta ca 1/240 sekunder, eller 4 millisekunder. Og det er før vi har tenkt på at man skal flytte hodet også. Under dette kommer man ikke uten å ha disker som spinner raskere, og det fører med seg en hel haug med praktiske problemer. Konsekvensen av dette er at mens lagringskapasiteten har økt fra 30 MB til 3000000 MB de siste 40 årene, har søketiden sunket fra 25 millisekund til 5 millisekund i løpet av den samme tiden.

Men nå har vi altså fått SSDer. Forkortelsen står for solid state drive, og refererer formodentlig til at disken ikke har bevegelige deler (solid state brukes jo ellers som begrep for å beskrive faste stoffer, og vanlige harddisker består naturligvis også av faste stoffer). SSDer baserer seg på noen frekke dingser som kalles floating gate-transistorer, som essensielt er basert på at man lader opp en bitteliten dings med elektrisk ladning, og videre at denne ladningen holder seg tilstrekkelig lenge (årevis, i følge wikipedia), samt at man kan lese av om en transistor er oppladet eller ikke. I virkeligheten er dette temmelig fancy, men poenget er at det dreier seg om elektroniske kretser, ikke en roterende rustplate, og dermed virker det rimelig å forvente at utviklingen i søketid og lesehatighet sånn omtrent kan holde følge med utviklingen i lagringskapasitet, siden det ikke lenger spiller noen rolle hvor på disken, sånn rent fysisk, noe er lagret.

Nuværende status på SSDer er at overføringshastigheten for store, sammenhengende lagrede filer er omtrent som for en vanlig harddisk, overføringshastigheten for mange små filer er helt latterlig mye bedre, mens lagringskapasiteten er mindre og diskene er mye dyrere. Og slik har det seg at SSDen som sitter i laptopen min er litt i minste laget.

Derfor har jeg gått til anskaffelse av en dings som lar deg erstatte DVD-spilleren med en esktra harddisk. Det er jo ikke som om jeg bruker den uansett. Jeg planlegger å putte inn en diger disk av den gode, gamle typen, og så lenge jeg har operativsystemet og programmene mine på SSDen regner jeg med å fortsatt kunne nyte fordelene med å leve i fremtiden, slik som for eksempel en maskin som booter på rundt 20 sekunder. Den eneste ulempen er naturligvis at jeg må rote rundt inni maskinen for å få til dette, og dessverre hadde jeg en ødelagt høyttaler jeg tenkte det var best å få fikset på garantien før jeg begynner å fylle maskinen med fremmedlegemer, og dermed sitter jeg her uten laptop i rundt ti dager mens Eplehuset forhåpentligvis fikser biffen.

Fortsettelse følger.