De fleste har sikkert sett det fysiske fenomenet fosforescens. Ting som viser denne effekten kalles gjerne selvlysende, og har den effekten at man kan lade dem opp ved å lyse på dem, og så vil de lyse i mørket en stund etterpå. Det som skjer er at molekylene i stoffet løftes til en høyere energitilstand av lyset, og sender så denne energien ut igjen i form av lys på et senere tidspunkt. Fosforescens og fluorescens er begge varianter av luminescens, som er det det kalles når ting sender ut lys av en annen grunn enn at de er varme.

Forskjellen på fosforescens og fluoresens er hvor lang tid det tar før lyset sendes ut igjen. En fosforiserende, eller selvlysende, gjenstand kan sende ut lys i flere minutter, mens en fluoriserende gjenstand sender ut lyset med en gang. Det gjør at det som regel er vanskeligere å se fluorescens, siden effekten stopper med en gang man slår av lyset.

Hvis man har en fluoriserende stoff oppløst i vann er det imidlertid enklere, og denslags får man faktisk kjøpt på butikken. Jeg leste på wikipedia at kinin, som finnes i tonic water, er fluoriserende, og jeg bestemte meg naturligvis øyeblikkelig for å teste dette. Jeg kjøpte en flaske og tok den med på kontoret, og fortalte entusiastisk til Jerôme at jeg planla å teste dette så snart jeg kunne få tak i en passende laser. Han ble ikke fullt så imponert som jeg hadde håpet, men fant i stedet frem en flaske med en langt sterkere kinin-løsning enn jeg hadde, og nevnte at de bruker stoffet i laben til å kalibrere et eller annet instrument, fordi effekten er så velkjent og godt beskrevet. Han fant også frem et diagram som viste at kinin absorberer lys mest i UV og litt i blått, og sender ut blått lys.

Jeg plagde Knut, min lokale laserpekerpusher, til å komme oppom kontoret med en blå laser, og effekten var i grunnen akkurat så spektakulær som jeg hadde sett for meg. Fra nå av skal jeg begynne å gå med en blå laserpeker i lomma, og hver gang jeg ser noen som drikker en GT skal jeg demonstrere og forklare. Jeg gleder meg allerede.