I går var dagen for konferansemiddagen på CCP. Jeg var litt sent ute, siden jeg stresset litt med å få ferdig presentasjonen min, og jeg ble sittende på bord med en tilfeldig fyr jeg møtte på vei til middagen. Han presenterte seg som forretningsmann, og nevnte at han hadde opptil flere firmaer som drev med forskjellige ting innen energi. Vi snakket om litt forskjellig, og jeg nevnte blant annet at det hadde vært interessant å bo et par år i Japan, før jeg spurte hva jeg burde se når jeg skal til Tokyo. Han tolket dette som at jeg spurte hvem jeg burde treffe når jeg skal til Tokyo, og begynte umiddelbart å snakke om at jeg burde snakke med representanter for ulike firmaer på konferansen og si at jeg er interessert i å se forskningsavdelingene deres, og at de da ville invitere meg innom. Jeg skulle til å nevne at jeg bare blir i Tokyo i helgen, da disse firmaene formodentlig er stengt, men han hadde allerede løpt avgårde for å få tak i sjefen for Riken, så han kunne introdusere meg.

Han kom raskt tilbake, og insisterte på at jeg skulle bli med over på sjefsbordet, der han plasserte meg mellom Riken-mannen og sjefen for konferansen, en professor fra Universitetet i Osaka, og fortalte dem at jeg hadde lyst til å jobbe i Japan. På dette tidspunktet følte at jeg kanskje burde påpeke at jeg ikke egentlig har konkrete planer om å dra til Japan, men de satte umiddelbart i gang med å få tak i forskjellige utlendinger som jobber i Japan, slepe dem over til bordet vårt, og be dem fortelle meg hvor gjevt det er å flytte til Japan.

Etterhvert dukket det opp to damer fra Iran, og de viste kanskje mer interesse for en industrijobb innen energi, for forretningsmannen gikk da over til å forsøke å rekruttere dem til firmaet han har i Iran. Det kom videre frem i samtalen er han er, eller kanskje var, en av de rikeste mennene i Japan, og at han nå driver litt halvfilantropisk arbeid der han forsøker å fremme forskningssamarbeid mellom land, og mellom industri og akademia. Eller noe slikt. Det ble uansett en underholdende og interessant middag, selv om jeg en stund var redd for at han skulle skaffe meg en jobb i Japan i løpet av kvelden.

En annen festlig ting var at de åpnet middagen med en kagami biraki. Jeg hadde hørt uttrykket før, men da brukt om den første aikido-treningen etter nyttår (eller i allefall en trening ganske tidlig i januar), som gjerne skal være ekstra hard, for å representere at man dedikerer seg på nytt i det nye året. Eller noe slikt. Det viser seg imidlertid at det finnes flere seremonier med det samme navnet. I dette tilfellet gikk de for den varianten som går ut på at man åpner en tønne sake ved å knuse lokket med hammer. Lokket kalles angivelig også «speilet», og kagami biraki betyr noe slikt som å åpne speilet. Greit å vite.