Jeg sysler som nevnt tidligere med avhandlingen min nå om dagen. Siden jeg skriver en artikkelsamling er det ingen massiv innspurt der hele verket på flere hundre sider skal korrekturleses den siste uken, og det er i grunnen ganske avslappende. Jeg kommer til å ha seks artikler i avhandlingen, fem av dem er allerede publisert eller sendt inn for publisering, og den siste er ganske grundig korrekturlest og jeg er uansett en av tre forfattere, så det er ikke bare mitt ansvar. Det eneste nye materialet jeg skal levere nå er derfor innledningen, som ligger an til å bli på rundt 30 sider. Det var en fyr på instituttet som greide å slippe unna med 17 sider innledning tidligere i høst, men jeg er nok dessverre ikke like tøff.

Innledningen består av tre kapitler, der det første er en slags historisk introduksjon til forståelsen av lys, som er ment å være tilgjengelig for et bredt publikum. Det er egentlig ganske funky greier. Veldig lenge visste man for eksempel ikke hvor fort lys beveger seg. Eller i det hele tatt om det beveger seg. Jeg tror egentlig det eneste man var enige om var at det i allefall ikke beveger seg sakte. Noen mente det ikke bevegde seg i det hele tatt, det bare eksisterer. Andre mente det beveger seg uendelig fort, som på sett og vis er det samme som å ikke bevege seg. Andre igjen mente lyset beveger seg kjempefort, og de hadde altså rett. Men hvor fort er egentlig kjempefort? Å finne farten til noe koker ofte ned til å måle tid, og når man har å gjøre med noe som beveger seg kjempefort betyr det at man må måle tid kjempenøyaktig, og i hine hårde dager var det lettere sagt enn gjort.

Den første som gjorde en ekte, kvantitativ måling av lysfarten var dansken Ole Rømer. Han var astronom og rundt 1670 studerte han Jupiters måner. De fire første månene til Jupiter ble oppdaget i 1610 av Galileo, og hva man egentlig så med datidens teleskoper vet jeg ikke, men Rømer oppdaget i allefall at omløpstiden til månene så ut til å endre seg avhengig av hvor Jorden befant seg i banen rundt solen. Når Jorden beveget seg mot Jupiter ble tiden kortere, og motsatt når den bevegde seg bort fra Jupiter. Det var flere som hadde lagt merke til dette, men Rømer er i allefall den som har blitt kjent for det. Han antok at effekten skyldes at lyset beveger seg med endelig fart, og regnet ut at lyset bruker 22 minutter på å krysse banen til Jorden, som tilsvarer ca 220000 km/s. Lysfarten er egentlig 300000 km/s, så han bommet med en liten tredjedel, men det er ikke så verst likevel, og langt bedre enn Aristoteles og alle de andre store parykkene som er langt mer kjent enn Rømer i dag.

Hvis han hadde tenkt seg om hadde forresten Rømer også oppdaget Doppler-effekten, nesten 200 år før Doppler. Det han målte var jo nettopp endringen i frekvensen til månene i banen rundt Jupiter som følge av at vi beveger oss mot eller bort fra Jupiter.