Open Access har blitt litt av et moteord i det siste, men det later til å herske noe forvirring omkring hva det betyr. Jeg lurer imidlertid på om forvirringen er min, så jeg bestemte meg for å undersøke litt.

For å begynne med begynnelsen, altså min forståelse av Open Access, så dreier det seg om fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter som legger ut artikler gratis på nett. Å drifte et tidsskrift koster naturligvis penger, og i min forståelse av tingenes tilstand finansieres vanlige tidsskrifter ved at man betaler for å lese (typisk ved at universitetet ditt abonnerer), mens Open Access finansieres ved at man betaler for å publisere (typisk fra prosjektmidlene sine). Det handler likevel ikke om at man kjøper tilgang, da artikkelen fortsatt skal vurderes på faglig grunnlag før den godkjennes for publisering.

Såfremt det man betaler for å publisere står noenlunde i forhold til det det faktisk koster å drifte tidsskriftet synes jeg denne typen Open Access-publisering virker som en god idé. Jeg er veldig tilhenger av at offentlig finansiert forskning skal være offentlig tilgjengelig, og fri flyt av informasjon og idéer og alt det der. I tillegg slipper man at svinepelser som Elsevier, som er et stort forlag som eier 2000 tidsskrifter, tjener seg styrtrike på å sette sammen pakkeløsninger som er slik at man ikke kan abonnere på det man er interessert i uten samtidig å betale for en hel haug med søppel. Man kan naturligvis innvende at det er dumt om forskere i fattige land ikke har råd til å publisere forskning, men jeg ser for meg at det er mulig å gjøre noe med det, pluss at det ikke er så mye bedre om de ikke har råd til å lese forskning.

Det viser seg at min oppfatning stemmer bra overens med det Staten, her representert ved cristin.no, kaller «Gull Open Access». Jeg sakser:

Gull Open Access: Open Access tidsskrifter - der forlag velger å la sine tidsskrifter eller enkelte artikler være gratis tilgjengelige på internett. Utgifter ved publisering dekkes i de fleste tilfeller av forfatter eller institusjonen forfatter er ansatt ved.

Grønn Open Access: Åpne publiseringsarkiv - forfattere egenarkiverer sine forskningspublikasjoner fritt på internett i åpne arkiv. Disse arkivene er ofte institusjonelle arkiv, som UiOs Duo, HiOs Oda eller UiBs Bora.

Grønn Open Access er en slags gråsone, føler jeg. For det første, hvemsomhelst kan legge ut artikler på hjemmesiden sin, eller i åpne arkiv som arXiv, men da blir det ikke fagfellevurdert. Og det kan forsåvidt være greit nok, hvis man er villig til å utøve litt ekstra kildekritikk, men man får ikke økonomisk uttelling for det når pengene fra Staten skal fordeles. Hvis man publiserer en artikkel i et tradisjonelt tidsskrift kam man imidlertid ofte legge det opp åpent på nettet selv, men det kommer an på betingelsene til tidsskriftet. Jeg tror noen sier du kan ha en kopi på din private hjemmeside, mens andre er mer liberale og tillater at man legger artiklene i åpne arkiver som gjør dem lettere å finne for andre. Jeg ser imidlertid ikke at dette er en bærekraftig modell, for hvorfor skal noen betale for å abonnere på tidsskrifter hvis alle artiklene uansett finnes gratis på nett?

Så langt er alt greit, synes jeg, men forvirringen min oppstod i det jeg prøvde å undersøke om jeg kan få støtte til de $1000 det vil koste å publisere min neste artikkel i Optics Express. Da finner jeg nemlig mange flotte ord og store tanker, og programmer hos Forskningsrådet og alt mulig, og jeg tror tilogmed jeg kan få støtte til å opprette et eget Open Access-tidsskrift hvis jeg vil. Jeg sakser igjen fra cristin.no:

Bakgrunn
CRIStin har fått det nasjonale koordineringsansvaret på Open Access-feltet, og har dermed avløst forløperen NORA. NORA var et prosjekt som i 2004 startet som et samarbeid mellom universitetsbibliotekene ved UiO, UiB, NTNU og UiT, men som etterhvert dekket hele Universitets- og høgskolesektoren. Arbeidet med Open Access er dermed satt i fast drift. CRIStin har fått to millioner kroner til Open Access-feltet, som hovedsakelig brukes på KD-prosjektet.

Planer og mål for 2011-2012
CRIStin har fokus på følgende hovedområder i 2011-2012

• KD-prosjektets 7 tiltak. Hovedtiltakene er:
• Utarbeide veiledere
• Utvikle analyseverktøy
• Kartlegge behovet for og prosjektere en arkivtjeneste
• Styrke Sherpa/Romeo
• Søke å få implementert JIR (automatisk rettighetsklarering) som en prototype i et arkiv
• Utarbeide en oppfølgingsrapport fra Sigbjørn Hernes
• Utarbeide en analyserapport basert på UiTs fond for Open Access-publisering
• Infrastruktur i forbindelse med institusjonelle arkiv. Hovedtiltakene er:
• Overføringsarkiv: Lette dataflyten fra CRIStin til institusjonelle arkiv
• 40-prosenten: Identifisere de 40 prosentene av datagrunnlaget i CRIStin som kan egenarkiveres, men som ikke blir det.
• Spredning: Integrere NORA i CRIStins tjenesteportefølje og reorganisere tjenesten.
• Nettverksbygging og informasjon

Og det er her jeg blir forvirret. Jeg trodde nemlig det var så enkelt som at man opprettet et fond med litt penger, fem millioner hadde sikkert holdt et par år, og så sier man at hvis man får en artikkel antatt i et Open Access-tidsskrift dekkes publiseringskostnaden fra dette fondet. Ferdig arbeid. Så kan man på sikt, når verden har blitt et bedre sted, bruke mer penger på publisering og mindre på abonnementsutgifter. Universitetet i Bergen alene bruker over 30 millioner i året på tidsskrifter, så her er det helt klart penger å spare. Så da er spørsmålet om det virkelig er så enkelt, og at prioriteringslisten til cristin bare er et helt ekstremt tilfelle av at Norge styres av folk som ikke aner hva de driver med, eller om det er jeg som har gått glipp av noe. Jeg tror dette skal bli tema i lunsjen i morgen.