Jeg tror jeg endelig har blitt voksen. Ikke bare har jeg skaffet meg en ekte jobb, av den typen der man ikke går på jobb Kristi Himmelfartsdag, og andre pussige fridager i mai, men jeg irriterer meg også over at det er slik, for man får jo ikke gjort noe når det ikke er en eneste femdagers arbeidsuke i hele mai. Dét hadde jeg ikke trodd om meg selv, hvis man hadde spurt meg når jeg var 12 om hva jeg kom til å drive med når jeg ble 30.

Så hva driver jeg egentlig med, sånn for tiden? Siden 1. mars har jeg jobbet for SINTEF Materialer og kjemi, i avdelingen som heter Miljøteknologi. Vi holder til på Brattørkaia, som er et sted i Trondheim jeg ikke hadde hørt om før jeg var på jobbintervju der sent i fjor høst. Det er det området som ligger på baksiden av jernbanestasjonen hvis man kommer fra sentrum, altså langs Nordre avlastningsvei, sånn omtrent fra Pirbadet og bort til jernbanebrua. For et års tid siden tror jeg det var et ganske usentralt sted å jobbe, siden man måtte gå en ganske stor omvei for å komme rundt jernbanestasjonen, men nå har det blitt bygget en gangbro som går over stasjonen, og da er det plutselig bare noen få minutter spasertur fra attraksjoner som Dromedar i Søndre gate.

Det viser seg dessuten at noen har voldsomme planer for Brattørkaia. Akkurat nå ser det delvis ut som en byggeplass, med mye synlig pukk og hullete asfalt, men om bare tre-fire år skal det bli det hippeste, kuleste strøket i hele byen. I allefall i følge brattøra.no. Det henger også noen plakater ved inngangspartiet i bygget jeg jobber i, som indikerer at dette skal bli alvorlig hipt og kult. Nabobygget vårt, som skal være ferdig i 2015, skal for eksempel bli Norges mest miljøvennlige bygg, og er formodentlig planlagt å dekkes med solceller eller noe. På gateplan er det planlagt både småbåthavn, plankelagt promenade langs sjøen og kaféer med uteservering og kelner med hvitt forkle. I følge nevnte plakater, vel å merke.

I mellomtiden har vi en helt kurant utsikt fra takterrassen, med den fordelen at vi slipper å se anleggsområdet utenfor. Kontoret mitt i Realfagbygget på Gløshaugen hadde lettere tilgang til takterrassen, jeg anslår under fem meter å gå fra kontordør til takterrassedør, men utsikt mot fjorden og Munkholmen må nesten sies å slå utsikt mot Nardo. Alt i alt er jeg temmelig fornøyd med min nye tilværelse, selv om jeg savner Gløshaugen litt, men jeg regner med jeg skal komme over det når man får på plass noe som minner om en fransk fortauskafé utenfor bygget jeg sitter i.