Som tidligere nevnt bestemte jeg meg for å delta i årets Topp7, en tur som går innom sju «topper» i Bymarka i Trondheim. Jeg har bare vært i Bymarka én gang før, også som tidligere omtalt, og etter den begredelige opplevelsen har jeg følt at jeg burde gi marka en sjanse til så det negative inntrykket ikke får feste seg til neste vinter. Derfor, da en kollega, som jeg estimerer er i omtrent like god form som meg, kanskje noe bedre, spurte om jeg ville være med å gå Topp7 slengte jeg meg med.

Starten gikk fra Trondheim Spektrum (kjent for NTNU-studenter som Nidarøhallen, åstedet for de fleste eksamener i fag fra Gløshaugen) fra klokken åtte til ti. Vi hadde naturligvis planlagt å starte 08.00 presis, for å prøve å komme oss godt frem i feltet til å begynne med, men vi kom oss ikke avgårde før fem over. De første kilometerne gikk vi i en ganske stor klynge, men feltet ble etterhvert noe langt og smalt, og etter den første toppen (Våttakammen, 286 moh) var følelsen av å gå i kø omtrent borte. Det var lavt skydekke og ikke allverden til utsikt, men egentlig veldig fint turvær. Det kom litt lett regn en periode, men ikke nok til at det ble kaldt å gå i t-skjorte så lenge vi gikk oppover.

Etter Geitfjellet (416 moh), Tikneppen (347 moh) og Gråkållen (551 moh) gikk turen innom Skistua, hvor vi tok en kjapp lunsj. Deretter gikk vi videre til Storheia (565 moh), som er den høyeste toppen i Bymarka, og som normalt har flott utsikt over Byneset. Vi fikk et par glimt gjennom skyene, men jeg føler jeg må tilbake hit en dag med finere vær.

Frem til Storheia tenkte jeg at jeg burde tatt joggesko i stedet for marsjstøvler, men på vei mot Henriksåsen (420 moh) ombestemte jeg meg. Vi krysset flere myrer og mange partier med mye gjørme, så med vanlige joggesko ville resten av turen vært en våt og kald opplevelse. På turen ned fra Lille Gråkallen (450 moh), turens siste etappe, ombestemte jeg meg imidlertid enda en gang. Det er noen ganske bratte partier nedover der, og jeg kom ned med ganske ubehagelige vannblemmer under hælene. Dette skyldtes nok delvis at marsjstøvlene mine er litt for store, men joggesko vil uansett bli mer tettsittende og ha bedre demping, så jeg vurderer å se meg om etter et godt par til neste år. Jeg ser for meg at orienteringsløpere er ganske kravstore når det kommer til sko, så det finnes sikkert gode alternativer.

Vi kom i mål klokken ti over tre eller deromkring, så vi brukte altså like i overkant av seks timer. Omtrent det dobbelte av det de beste brukte, men ikke så verst heller tror jeg. Det var i allefall en fin tur som frister til gjentagelse neste år, og som ga meg en generell lyst til å gå tur i Bymarka.