Å være fri & frank hele Jazzfestivalen er egentlig en ny og spennende opplevelse for meg. Jeg tror faktisk årets jazzfestival er den andre siden jeg var 16 år at jeg har vært fullstendig min egen herre, og ikke hatt sommerjobb eller noe som helst. Til tross for at værmeldingen lovte klassisk vestlandssommer med regn og 12 grader hele uken, har jeg derfor vært innstilt på å gjøre en innsats for å få med meg litt jazz. Eller, «jazze», som man sier i Molde.

Utstyrt med jazzprogrammet, budstikkas løypekart, anbefalinger fra Jørgen, anbefalinger fra min onkel (som eier en kontrabass, og derfor er en jazz-autoritet i mine øyne) og ønsker fra Camilla har jeg skredet til verket og satt meg som mål å gå på én konsert hver dag. Egentlig kunne jeg tenke meg å bli en sånn kul fyr som går på rare konserter til alle døgnets tider, men jeg tror heller jeg skal begynne i litt kontrollerte former. Da jeg var yngre pleide onkelen min, som da ikke hadde barn, å bo hos oss i jazzen og han var alltid ute til langt på natt og gikk på masse konserter, og når han stod opp sånn rundt lunsjtid pleide han gjerne å gjenskape de kuleste partiene av ting han hadde hørt med slike rare lyder som du av og til kan høre jazzfolk lage når de prøver å gjengi lyden fra et strenginstrument (det er i allefall slik jeg tenker på disse lydene, men det kan hende det bare er meg). Uasett, han hadde lang trening som musikkinteressert og konsertgjenger, så jeg tror ikke jeg skal prøve å bli som ham helt med en gang.

På mandag fikk jeg med meg åpningskonserten, «In my mind» med årets Artist in Residence Jason Moran. Jeg mangler dessverre vokabularet til å beskrive konserten utover at det var svært funky. Og med «funky» mener jeg kult, ikke «funk-aktig». Det er mulig det var funk-aktig også, men det har jeg ikke kompetanse til å avgjøre. Jeg likte spesielt hvordan enkelte av stykkene begynte med en trivelig liten melodi, og så degenererte til en tilstand hvor det virket som alle tynte instrumentene sine for det de var verdt (på en veldig vellåtende måte), før den trivelige melodien dukket opp igjen litt sånn nå og da. Det var også noen temmelig fete trompetsoloer, og forsåvidt også fete trombone-, tuba- og saxofonsoloer.

I går var jeg på Phronesis, et ønske fra Camilla, og det var også ekstremt funky (igjen i betydningen kult). Da hun foreslo konserte slo jeg opp i programmet og leste at det dreide seg om en pianotrio. Jeg var svært entusiastisk i omtrent 30 sekunder, til jeg hadde lest videre og oppdaget at pianotrio slettes ikke betyr tre pianoer, men piano og to andre instrumenter. I dette tilfellet kontrabass og trommer. Likevel, i følge programmet «regnes [de] som en av de hippeste trioene på de britiske øyer», så jeg slengte meg med og angret ikke.

I tillegg fikk jeg med meg åpningsseremonien i Alexandraparken. Den var helt kurant, bra musikk ble spilt og taler ble holdt. Talen fra ordføreren var noe næringsrettet, talen fra festivalsjefen var bra, og talen fra kulturministeren var morsom. Det kom forøvrig frem at kulturminister Hadia Tajik er 29 år (hun blir 30 i morgen). Slike ting får meg alltid til å lure på hva jeg gjorde feil. Men, det er vel bare å venne seg til at man ikke er ung og lovende lengre. Det at folk som er yngre enn meg har oppnådd mer kommer nok til å bli vanligere og vanligere med årene. Deprimerende greier, i grunn.