Jeg har lenge følt at jeg burde se nærmere på deler av Vestlandet, og gjerne litt oppi fjellheimen midt i landet, pluss at jeg har hatt lyst til å besøke Bakeriet i Lom en stund, så mamma og jeg tok en liten biltur i går. Vi startet friskt med å rekke ferga til Åfarnes med omtrent ti sekunders margin, kjørte gjennom Åndalsnes og tok første til høyre opp Trollstigen. Ganske flott, egentlig, og jeg tror jeg kunne tenke meg en sykkeltur opp der ved en senere anledning. Ganske slitsomt, antagelig, men jeg tipper det er ganske fint å bare cruise ned til Valldal. Og neste gang skal jeg huske å ta med kontanter, så jeg kan kjøpe jorbær på vei nedover dalen.

Normalt hadde vi kanskje sett oss litt rundt i Valldal, men målet var å spise lunsj i Lom, og klokken begynte allerede å nærme seg lunsjtid og vel så det, så vi kjørte videre og tok ferge fra Linge til Eidsdal. Eidsdal så i grunnen ut som et trivelig sted, kanskje en kandidat for Plan B? Det er i grunnen mange av disse bygdene som essensielt er noen få hus nederst der en eller annen dal treffer fjorden, omgitt av digre fjell på alle kanter, som ser ganske flotte ut, så kanskje man kunne prøve seg litt frem. Leie et hus for et år eller noen måneder, skrive litt på en bok eller noe, og generelt oppføre seg som en eksentrisk tulling fra byen.

Geiranger, som så ut til å bestå av flere turistbusser enn hus, passerte vi kjapt. Jeg kan ikke huske om jeg noen gang har kjørt bakveien ut av Geiranger før, men det var i allefall flott. Fullt på høyde med Trollstigen, vil jeg si, men litt annerledes utsikt. Jeg har egentlig inntrykk av at Vestlandet er fullt av veier som er på høyde med Trollstigen, så jeg har egentlig mer lyst enn noen gang til å sette av en uke eller to til å utforske litt, gjerne på sykkel.

Fra Djupvatnet, på ca 1000 meter over havet, går det en overraskende rett og fin vei straka vegen innover fjellet, gjennom et skikkelig kult landskap. Jeg vil nesten si at dette veistrekket i seg selv hadde vært verd turen, også om Bakeriet i Lom hadde vist seg å være stengt. Veien går nokså flatt på rundt 900 meter et godt stykke, men etterhvert som man kommer lenger inn i landet og lenger ned begynner trærne å komme tilbake og man kommer inn i det jeg tenker på som klassisk dal-terreng på Østlandet. Og Lom ligger vel forsåvidt i en sidedal til Gudbrandsdalen, og vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet ser ut til å gå omtrent ved Djupvatnet, så det er kanskje ikke så rart. Jeg tok dessverre ingen bilder på denne delen av turen, men igjen, her kunne jeg tenke meg å sykle en gang.

Lom, som i følge Wikipedia har 2358 innbyggere, så ut til å være et trivelig sted. Klokken var imidlertid allerede kvart på fire da vi kom frem, og Bakeriet stenger fem på hverdager, så vi kastet ikke bort tiden på sightseeing. Maten var god, men ikke fullt så magisk som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde kanskje urealistiske forventninger, men jeg føler at når man blir berømt for å starte bakeri i en liten bygd som ligger så langt bort fra folk flest som det er mulig å komme i den sørlige delen av landet, så bør det være ganske bra. Da snakker vi +5 dexterity for en kanelbolle og recover 250 HP for en rugbrødskive. Virkeligheten var ikke fullt så bra, men ikke så verst heller. Jeg vil ikke si at det sånn i det daglige er verdt å kjøre 460 km for å kjøpe brød i Lom, men det var helt klart et bra sted å stoppe. Skjønt neste gang skal jeg prøve å komme utenom sesongen. Lom er forresten også et sted jeg kunne tenke meg å bo noen måneder eller et år. Jeg ser for meg at man kunne ført et temmelig dekadent liv der, med mye godt bakverk og mange fine fjellturer.

Fra Lom kjørte vi først et lite stykke langs hovedveien mot Otta, men bestemte oss kjapt for at det var litt for kjedelig, så vi krysset elven og kjørte langs en smal grusvei et godt stykke, og til slutt kom vi til det jeg antar må være Vågå sentrum. Der bestemte vi oss for å ta Slådalsveien, som er så liten at det knapt synes på google maps, men som er en snarvei fra Vågå til Lesja som gjør at man slipper å kjøre rundt en hel masse fjell. Man sparer omtrent 30 km, men neppe noe særlig i tid, i allefall ikke hvis man insisterer på å ta bilde av alt mulig rart. Vi ble dessuten beleiret av en flokk kyr som holdt oss fanget i ca ti minutter. Jeg vil imidlertid si det var helt klart verdt turen. Det høyeste punktet på veien ligger på rundt 1200 meter, og lanskapet var skikkelig kult og veldig flatt. Pussige greier for en Vestlending som meg. Nok en gang tror jeg dette kunne vært et kult sted å sykle, men da vil jeg ha med meg noen som er komfortable med å jage kyr.


Etter Slådalsveien fulgte vi den vanlige veien fra Lesjaskog til Molde, det vil si ned forbi Trollveggen, gjennom Åndalsnes, og tilbake med ferge fra Åfarnes til Sølsnes. Men vi rakk dagens to tidligere ferger med få sekunders margin, mistet vi denne med noe lignende. Det ligger sikkert en moral om balanse i dette. Totalt brukte vi 12 timer på turen, og jeg vil si det var fra et turistperspektiv 12 meget vel anvendte timer.