I går viste seg, helt uventet, å bli en slags overgang for meg. For første gang mottok jeg en forespørsel om å vurdere en artikkel for publisering i et vitenskapelig tidsskrift. Det betyr tydeligvis at noen ser på meg som en fagfelle, siden de mener er kompetent til å utføre en fagfellevurdering.

Jeg kikket litt på hjemmesiden til tidsskriftet, og kom blant annet over en side som forklarer hvorfor man bør utføre slike vurderinger. Det er jo åpenbart slik at noen må gjøre alle disse fagfellevurderingen, om vi skal ha fagfellevurderte tidsskrifter, men jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt over hvor mye arbeid som egentlig legges ned her. Det ble for eksempel påpekt at siden hver innsendte artikkel går til to personer for vurdering, må alle i snitt vurdere to artikler per artikkel de sender inn for at systemet skal gå i balanse. Jeg har litt å ta igjen, så jeg aksepterte å vurdere artikkelen.

Jeg var egentlig litt usikker, ettersom det er en ganske alvorlig oppgave å skulle si ja eller nei til å publisere en artikkel. Det er naturligvis ikke min avgjørelse alene, men redaktøren tar jo sin avgjørelse basert på de to vurderingene, så man har ganske mye å si. Jeg innså imidlertid raskt at jeg umulig kan gjøre en dårligere jobb enn enkelte av de som har vurdert artikler vi har sendt inn, og en gang må man jo begynne med slikt. Rapport følger muligens, avhengig av hva jeg føler jeg kan slippe unna med å si uten å bryte avtalen om anonymitet og konfidensialitet.