Dere kjenner vel alle til historien om den barmhjertige samaritan. De regnes av religionsvitenskapen som en jødisk sekt, men det er usikkert når bruddet med jødedommen skjedde.

I 722 før vår tidsregning erobret assyrerne Nordriket (Israel var delt i to) og hovedstaden Samaria. Som var vanlig på den tiden, medførte erobringen store omplasseringer av folk. Dette førte til sykretistiske tendenser (vet du ikke hva synkretisme er, har du ikke lest den forrige artikkelen min godt nok), men det står ikke noe sted at disse menneskene er samaritanere, og samaritanene benekter det. Retningen regnes da heller ikke som synkretistisk av religionsvitenskapen.

Deres egen fremstilling sier at det var et skisma mer enn 1000 år før vår tidsregning da Eli, en yppersteprest, forlot helligdommen på Garisim ved Naublus og opprettet av en ny helligdom på Shilo som deretter ble etterfulgt av Jerusalem (legg merke til hvordan de plasserer sin helligdom som den opprinnelige. Det er jødene som er utbryterne, ikke samaritanene).

Samaritanene hevder at de nedstammer fra to av Josefs sønner (jødene hevder å nedstamme fra Josef og hans elleve brødre - alle sønner av Jakob som også fikk navnet Israel). Frem til 1700-tallet fantes det også en yppersteprest-slekt som angivelig nedstammet fra Aron (Moses' bror),

Dagens jøder nedstammer fra to av de tolv stammene. De andre ti omtales som Israels ti tapte stammer og det finnes mange som har forsøkt å bygge videre på dem (mormonerne gjør for eksempel store ting utav det). De forsvant angivelig med Nordriket. Det er mulig at samaritanene faktisk nedstammer fra de ti stammene, og at bruddet med jødedommen har kommet som et resultat av gradvis utvikling, for så å få et markert brudd hos Esra.

Esra, som er kjent fra Esras bok i Bibelen og er den mest sannsynlige redaktøren av de fem mosebøkene (Torahen), var purist og slo hardt ned på prester som var gift med ikke-jøder. Noen av dem som ikke ønsket å forlate konene og barna sine forsvant fra Israel og utvandret sannsynligvis nordover til gamle helligdommer midt i det 5. århundret før vår tidsregning.

Samaritanene godtar som nevnt bare Torahen i den jødiske Bibelen og avviser alle de andre bøkene (altså resten av gammeltestamentet). Naturlig nok aksepterer de heller ikke Talmud (den jødiske muntlige overleveringen som ble nedskrevet under diasporaen), men de har en egen bok som heter Memar Marka (Markas lære). De har dessuten en del historiske bøker. Litteraturen er skrevet på hebraisk, arameisk og arabisk.

Trosbekjennelsen går som følger: Jeg tror på deg, o Herre, og på Moses, sønn av Amram, Din tjener, på den hellige Torah, på fjellet Garisim Bet-El og på straffens og belønningens dag.

Hovedtrekkene i læren oppsummert i fem punkter av en samaritaner-prest:
1. Herren er den ene og eneste Gud, og det er ingen ved siden av ham. (Dette punktet minner kanskje enkelte om Islam, men det er fullstendig i tråd med tradisjonell jødedom også.)

2. Moses er den eneste profet, og det har aldri vært og vil aldri bli noen annen profet ved siden av ham. (Dette bryter jo klart med jødedommen. Om dere åpner Bibelen som dere selvsagt har liggende ved siden av dere, vil dere se at store deler av det gamle testamentet (som i den protestantiske Bibelen er identisk med jødenes Bibel) består av diverse profeter og deres uttalelser. Samaritanene har da også en variant av den jødiske messiasforventningen idet de venter en ny Moses, eventuelt Moses' gjenkomst.)

3. Den eneste hellige bok er Torahen. (Altså bare de første fem bøkene i det gamle testamentet)

4. Det eneste hellige sted i verden er fjellet Garisim, det velsignede fjell, ikke Jerusalem. (Samaritanene hevder at Garisim er verdens høyeste fjell og at det derfor var det eneste stedet som stakk opp over syndefloden. Edens hage lå der, og det er mål for en av de tre valfartsfestene (jødedommen har også tre valfartsfester, men de går til Jerusalem alle sammen). Såvidt jeg forstår det har faktisk Samaritanene en endring i de ti bud som gir ni av de vanlige budene pluss et bud om Garisim som hellig.)

5. Herrens domsdag vil finne sted i samsvar med Skriftens lover, og da vil hvert menneske bli straffet for sine synder. (Dette skyldes visstnok en endring i femte mosebok som tar inne eskatologiske (altså om de siste ting) elementer

Under hellenismen og i tidlig kristen tid hadde samaritanene indre selvstyre under Roma. Keisernes holdning til dem varierte. Hadrian forfulgte dem og Commodus ødela litteraturen deres på 100-tallet (den har aldri blitt erstattet).
Baba Rabba var samaritanenes fremste leder og reformator. Han gjenreiste flere byer og kultsteder. I denne perioden levde også Marka, hvis lære ble sentral for samaritanene.

Gullalderen var på 300- og 400-tallet. De hadde imidlertid til dels voldelige sammenstøt med kristne. Keiser Zeno ødela templet på Garisim i 486 og Justitian utryddet mange av dem. De kom seg aldri helt igjen og derifra gikk det i grunnen nedover.

Under Islam varierte hellet ettersom hvorvidt de ble regnet som jøder eller ikke. De spredte seg over store deler av midtøsten, men begynte å komme tilbake igjen på 1300-tallet.

I 1842 var det 150 samaritanere igjen. De hadde nesten blitt utryddet av muslimer som ikke ville regne dem til bokfolkene. De fikk imidlertid støtte av overrabbinatet i Jerusalem som erklærte at de var jøder fordi de bekjente seg til Torahens sannhet.
I 1849 lot britene dem få besøke Garisim.
I 1948, ved opprettelsen av den Israelske staten ble Naublus, hvor det hellige fjellet ligger, jordansk, men fra 1951 fikk israelske samaritanere besøke Garisim i påsken. Det ligger nå i det palestinske selvstyreområdet.

Samaritanene praktiserer omskjæring og bar mitzva, men når sistnevnte foregår er avhengig av utdannelse og evner: Den foregår når man har lest hele moseloven. På grunn av innavl som følge av at de var så få i perioder og ikke har anledning til å gifte seg med andre enn samaritanere og jøder, er det mange av dem som ikke kan lese i det hele tatt. Det er selvsagt problematisk. Ting blir bedre etter at grensene ble åpnet og mange kunne gifte seg med andre jøder.