Som i fjor, planla jeg i år å gå for den komplette jazzopplevelsen. Jeg har ferie hele uken, og etterspurte som vanlig konsertanbefalinger fra Jørgen, tok en kikk på Budstikkas jazzløypekart, samt at jeg kikket i programmet og vurderte de som hadde kule bilder, eller beskrivelser som «überfunky dansk trio» og denslags. Etter å ha kjøpt noen biletter lot jeg meg dessuten overtale av Ulf til å bli funksjonær, i bytte mot et slikt hendig kort som gir tilgang til det meste, noe som senket terskelen for å gå på enda flere konserter. Riktig praktisk.

Mandagen startet klokken elleve med kaffe på Fole godt, og så en kort spasertur ned til Aleksandraparken for å overvære åpningen. Ordføreren og festivalsjefen snakket som vanlig, og årets minister var fiskeriminister Elisabet Aspaker. Vi antar det betyr at statsministeren, kulturministeren og eventuelle andre mer naturlige ministere takket nei. Ministeren snakket naturligvis en del om fisk, ordføreren snakket som vanlig om næringsliv og denslags, og om hvordan jazzfestivalen gjør oss til en mer utadvent by ved å utsette oss for kulturelle utrykk som utfordrer og forarger. Talen lignet egentlig ganske mye på den fra i fjor, skjønt poengene er fortsatt gyldige, så det er kanskje greit nok. Festivalsjefen, som er ny av året, snakket om hvordan det er trivelig å ringe til folk som sier ja til å komme og spille.

Når det gjelder festivalsjef må jeg si at jeg hadde et veldig godt inntrykk av Jan Ole Otnæs. Jeg har aldri sett ham i noe annet enn svart dongeribukse, svart t-skjorte og svart jakke, så han ser rett og slett ut som om han vet hva han driver med når det gjelder jazz. Hvemsomhelst kan naturligvis ta på seg ovennevnte habitt, men Otnæs ser ut som om han passer inn i de klærne. Jeg har ikke musikk-kompetanse eller festival-erfaring til å vurdere om han har gjort en god jobb når det gjelder å booke artister, men min overfladiske vurdering er i allefall at her har vi en solid fyr. Mitt eneste inntrykk av den nye festivalsjefen kommer fra talen han holdt på åpningen, og den var forsåvidt grei. Jeg merket meg at han hadde på seg dress, ikke jazz-uniform, men det er jo første gangen hans, så han ville kanskje gjøre et godt inntrykk eller noe. Jeg avventer videre vurdering i noen år til.

Mandagens eneste konsert for min (og Camillas) del ble Ibrahim Maalouf, i teatersalen på Plassen. Jeg liker egentlig det lokalet godt, fordi det er amfi der, så man får se godt nesten uansett hvor man sitter. Det viste seg imidlertid at på midnattskonserten pakker man sammen amfiet, og legger opp til bare ståplasser. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor, ettersom jeg langt fortrekker å sitte, og jeg har vært på to av tre midnattskonserter så langt, og begge gangene hadde det vært god plass til at alle kunne sitte. Men, jeg må vel bare innse at ikke alle er som meg. Jeg klager uansett ikke, da vi var så heldige å få sitte oppe på galleriet (sammen med ordføreren og fiskeriministeren, attpåtil).

Konserten var kul, tidvis svært fengende, men den føltes av og til litt enkel. Det er egentlig ganske fascinerende, for til tross for at jeg ikke har spesielt mye greie på musikk, og ikke har vært på en eneste konsert siden jazzen i fjor, har jeg begynt å tenke på om en konsert er utfordrende eller ikke, og jeg tar meg selv i å ønske meg noe mer hvis jeg går på en konsert som bare leverer trivelig, fengende musikk med rytme og melodi. Jeg tror jeg står i fare for å bli en snobb uten peiling, og det må vel være en av de få tingene som er mindre sympatisk enn en snobb med peiling. Jeg kan forøvrig nevne at bakgrunnen for at vi bestemte oss for å gå på konserten var bildet i programmet, og slik sett ble ikke forventningene helt innfridd, ettersom bandet var en nokså mainstream gjeng når det gjelder utseende. Totalt sett var det en bra opplevelse, og jeg er glad jeg gikk.

Tirsdag gikk vi på ettermiddagskonsert/eventyrstund på Alexandrakjelleren. Terje Strømdahl, kjent (for meg, i allefall) fra Portveien 2, leste eventyret Willie Knickersons egg, akkompagnert av et band med blant andre Jon Larsen (som har skrevet eventyret) og Tommy Mars (keyboardist, kjent for å ha spilt med Frank Zappa). Utdrag fra eventyret ble lest på åpningseremonien, og vi falt umiddelbart for de absurde elementene i fortellingen, samt Terje Strømdahls fortellerstil. Konserten innfridde absolutt forventningene. Ikke bare var eventyret morsomt og godt fortalt, men musikken var også bra saker. Finnes på CD, om man er interessert.