Forord
I forkant av årets jazzfestival kom jeg tilfeldigvis over første episode av det nye hørespillet fra Dr. Kay: «Dr Kay and the Quest for Unedited Truth». Den åpner med et par minutter fra det (dessverre) fiktive radioprogrammet Saklig Jazztone, der programlederne Blekka og Hornet diskuterer en låt de nettopp har hørt. Fra nå av planlegger jeg å hente alle mine kommentarer til musikk herfra. Siden det bare finnes noen få minutter av dette programmet er det ikke så mye variasjon å hente, men det får så være. Jeg anbefaler å sjekke ut hørespillet, og spesielt da de første minuttene.

Moldejazz 2017
I år hadde jeg egentlig planlagt fra starten av å jobbe som frivillig på festivalen. Jeg hadde naturligvis ikke kommet så langt som til å faktisk melde meg som frivillig på forhånd, men Ulf forsikret meg om at det ikke var et problem å finne vakter. Jeg ble plassert på Teateret på Plassen, torsdag kveld og lørdag kveld. Etter at dette var spikret startet jeg festivalen med å bli forkjølet, noe som var ekstra irriterende fordi jeg også var forkjølet i slutten av juni, og to ganger på en sommer virker litt i overkant. Mandag og tirsdag holdt jeg meg for det meste i ro, uten noen jazz-relaterte hendelser. Onsdag hadde vi billetter til Herbie Hancock (kjøpt i april, det ble visst utsolgt ganske fort), som var ganske sært. Da jeg var ung, for mange Herrens år siden, hørte jeg en del på Herbie Hancock, spesielt albumet New Standard, som Camilla hadde på CD. Dette har muligens gitt meg et noe skjevt inntrykk av Hancock. I det siste har jeg sjekket ut noen av de andre albumene hans på Spotify, og han har gjort mye som er vesentlig mer dramatisk enn New Standard. Konserten var også som nevnt sære greier, men tidvis kul også. Romsdals Budstikkes anmelder likte den godt, og ga den terningkast 6, mens Fire flate var noe minde fornøyd. Selv synes jeg kanskje høydepunktet var noe pussige greier Lionel Loueke spilte. Jeg har prøvd å høre mer på afrikansk jazz i det siste, og kommer nok til å sjekke ut mer av ham.

Torsdag var definitivt en dag med mer jazz. Jeg startet dagen med å stikke innom Plassen for å registrere meg som frivillig, og plukke opp armbåndet. Som frivillig får man også en gratisbillett, og jeg tok en til konserten Monk's Casino, klokken to samme dag. Det var litt merkelig stemning på konserten, først virket bass-klarinettisten (jag menar, bass-klarinett) litt irritert fordi vi ikke klappet når han mente vi burde klappe, så han indikerte klapping. Litt senere synes jeg han virket irritert fordi vi klappet når vi ikke burde klappet, men jeg er ikke sikker. Etterhvert løsnet stemningen litt, og jeg synes det ble en fin konsert. Definitivt jazz. Etterpå snakket jeg med en fyr som mente det var tydelig at bandet var litt irritert, muligens fordi det var halvtomt i salen, og han mente videre at en trompetsolo med rare hvisle-lyder egentlig var deres måte å gi oss fingeren, men så synes folk det var topp, og stemningen snudde. Uansett en interessant konsert. På fireflate.no leser jeg forøvrig at bandet spilte over 30 låter i løpet av konserten, så det er tydelig at jeg må oppdatere mitt bilde av hva en låt er for noe. Jeg trodde de spilte to eller tre sabla lange låter.

Etter denne konserten var det hjem, spise middag, og så tilbake til Plassen for å stå vakt. Først klokken sju, på Enrico Rava og Tomasz Stanko. Vi var mange vakter, og på en sivilisert sitteplass-konsert tidlig på kvelden er det ikke så mye å passe på, så jeg stod for det meste inne og digget jazz hele konserten. Etterpå løftet vi litt stoler, tok en liten pause på taket og spiste pizza, før vi begynte forberedelsene til Pat Metheny og Jaga Jazzist. Her var det ventet bortimot 800 personer, noe som for meg virker som absurd mange mennesker på en gang i teatersalen på Plassen, men det virket som det fleste digget det, inkludert anmelderen fra Fire flate. Selv digger jeg ikke det dramatiske lysshowet Jaga Jazzist dro med seg, og spesielt ikke strobe-lysene, så jeg valgte å forbli på utsiden hele konserten. Men det man kunne høre ute hørtes forsåvidt greit ut.

Fredag ble en litt roligere dag, med bare én konsert og litt jam, ispedd litt øl. Konserten var Vijay Iyer Sextet, på Storyville klokken 10. Vijay Iyer var årets Artist in Residence, som faktisk ikke residerte i Molde hele uken, da han spilte konsert i London på torsdagen. En artig ting Ulf nevnte er at Iyer egentlig var i ferd med å starte en karriere som fysiker. I følge wikipedia hadde han begynt på en doktorgrad i fysikk på Berkley, men bestemte seg for å hoppe av og vri den om til noe med musikk i stedet.

Lørdag var jeg vakt igjen, først på Vijay Iyer & The Cikada String Quartet. Her fikk jeg den behagelige jobben å stå inne for å passe en av dørene oppe, og kunne dermed se hele konserten. Et lite irritasjonsmoment var at det kom en ganske jevn strøm av frivillige og andre uten billett gjennom minst halve konserten, og de ble bedt om å gå inn oppe for ikke å forstyrre konserten, men forstyrret dermed meg i stedet. Jeg antar jeg ikke kan klage, men jeg kan i allefall riste på hodet og si at jeg synes det er litt rart å komme slengende tre kvarter etter at konserten har startet.

Å komme slengende etter tre kvarter var forøvrig akkurat det jeg selv gjorde, da jeg så mitt snitt til å få med meg litt av Laura Jurd - Dinosaur i pausen mellom to vakter. Jeg hørte ikke mer enn ti minutter eller så, men jeg likte det jeg hørte. Etter dette var jeg vakt på Moon Hooch, som var ganske stilig. Bandet bestod av to saksofonister og en trommespiller, og i tillegg hadde de dansere i heldekkende gull/sølv-drakter med pussige hodeplagg. På wikipedia står det at Moon Hooch er «known for their dance-oriented percussion- and saxophone-based music», som virker som en rimelig korrekt beskrivelse.

Vi snakker igjen om en midnattskonsert i teatersalen, med bare ståplasser. Det var ikke spesielt fullt, men de som var der kompenserte bra for sitt moderate antall ved å utvise stor iver, med mye (dance-oriented) hopping og spretting og veiving. Musikken var egentlig ganske fengende. Slik jeg tenker på det, pleier ofte folk som spiller jazz med saksofon å blåse kontinuerlig, mens de trykker villt på klaffene, mens de to saksofonistene i Moon Hooch spilte for det meste med stillhet mellom hver note (staccato?). Dette (og sikkert andre ting som jeg ikke tenker over) bidro til en sterk rytmisk komponent i musikken, og jeg føler konseptet «dance-oriented percussion- and saxophone-based music» fungerte overraskende bra.

På søndag var jeg på avslutningsfesten for de frivillige, og i år som i fjor sa festivalsjefen at vi nettopp hadde lagt bak oss en av de aller beste Moldejazz noensinne. Han sa videre at man sikter på fortsatt forbedring, stadig mer jazz, og at målet er å produsere den perfekte festivalen i 2020, som da blir den 60ende Moldejazz. Det er med andre ord bare å sette seg opp med ferie i uke 29 også for årene fremover. Og apropos ferie, festivalsjefen la til at vi ikke burde si stygge ting til de som har valgt å legge ferien sin andre steder i år. Vi bør heller bare omtale festivalen i positive ordelag, og gjerne dele alle de gode omtalene av festivalen, hvorpå de som ikke var tilstede kommer til å gremmes i stillhet. Jeg føler jeg herved har gjort mitt.