Siden jeg har et lite ønske om å opprettholde min status som skribent, så er det på tide at jeg også bidrar med en artikkel, og da det ser ut til å være god skikk å skrive om jobben sin, så skal jeg også gjøre det. I fem uker har jeg vært ansatt på LKAB (Luossavaara Kirunavaara Aktiebolag), nærmere bestemt malmutlastingen i Narvik havn, som er en hjørnesteinsbedrift i kommunen. Blant overfloden av barske maskiner de har der, er det til tider litt bittert å bare være vaskehjelp, men det ser ut til at jeg kanskje blir lagerjævel etter hvert, så det er vel håp for meg også.

Etter fem uker i jobben begynner jeg å få rutine på saker og ting, og mannen som bare kommer innom jobben for å ha noen å snakke med mens han går sykemeldt har sluttet å nevne at jeg begynner å få god sving på moppen. Jeg kan ikke lenger svare at det kommer etter hvert. Litt trist, egentlig, da jeg etter vår tredje samtale langs disse linjene trodde at vi skulle si dette hver dag, som et slags fast ritual, men den gang ei. Derimot har jeg snakket med ham om hva jeg studerer. Dette forløp omtrent slik:
Mannen: Ka gjør du ellers på året, når du ikke e her å vaske?
Jeg: Æ studere fysikk i Trondheim.
Mannen: Fysikk, ja. De eneste æ huske av fysikken er H2O.
Annen mann: De der e jo kjemi, hø, hø!
Alle: Hø hø (eller he he)
Og dagene går…

Erfaring viser at det finnes to typer flekker på bolaget. Flekker av den ene typen er svarte som hullet i jorda de er hentet opp fra, bortsett fra de gangene de er røde. Jeg snakker selvfølgelig om jernmalm, som kommer i form av pellets i særdeles lange togsett fra pelletsverket i Svappavaara (Det er i Sverige, dette fabelaktige landet i øst). Denne hendige pelletsformen er vel og bra for transport, men den hindrer ikke at mer støv enn dere til sammen har hatt i husene deres det siste året må kostes og moppes opp fra gulvene daglig (gitt at ingen lesere liker å tømme en kopp med sand og støv på golvet en gang om dagen).

De andre flekkene er selvfølgelig kaffe; denne himmelske drikken fra det afrikanske kontinentet som, i en mer eller mindre vellykket form (ofte det senere), er et fast inventar på store og små arbeidsplasser i dette langstrakte land. ”Stille du led, hvil nå i fred,” står det på den ødelagte kaffeautomaten i femte etasje, noe som vitner om den viktige plassen kaffen har i livet på LKAB. Med en slik holdning er det litt vanskelig å forstå at så mye kaffe går til spille i halvfulle kopper (sammen med sigarettsneiper), på bord, stoler og gulv, og i sprekken mellom vinduskarmen og dette hvite, rektangulære røret som i kontorlandskap brukes for å skjule kabler. Forstå det den som kan.

I september ser det ut til at jeg skal overføres til å jobbe på lageret der LKAB oppbevarer reservedeler og lignende til alt av kult utstyr de har stående rundt omkring, og mer om dette kommer en annen gang. Inntil da er dagene mine mellom sju og tre fulle av mopper, malmstøv og kaffe.

Fortsettelse følger…