I Bologna var det på 1600-tallet en rekke familier som konkurrerte om hvem som var mektigst. De forskjellige Pater Familias fant ut at den mest fornuftige måten å gjøre dette på var å se hvem som kunne lage det største fallos-symbolet. Det ble gjort ved å bygge tårn.

Da tårnbygging var in stod det flere titalls kjempehøye tårn i Bologna, flere på rundt hundre meter. Det er ganske høyt. Desverre ble de også bygd ganske tynne, fordi det er billigere å lage et høyt og tynt tårn enn et høyt og tykt tårn, og etter reglene var det bare høyden det kom an på. Resultatet var, og dette er ikke kødd, at mange av tårnene knakk. Hvilket enormt slag det måtte være for Pater Familias at fallossymbolet hans knakk kan vi vanskelig tenke oss, men resultatet er i allefall at det ikke er mange tårn igjen i dag, og bare ett er oppmot hundre meter. Det gikk vi opp i på mandag.

Poenget med disse tårnene var som sagt utelukkende å se hvem som kunne bygge høyest. Det var derfor fullstendig ubrukelige tårn, uten noe annet inventar enn en trapp til toppen, slik at Pater Familias kunne gå opp og peke og le av de som hadde lavere tårn. Her er et bilde som viser innsiden av tårnet vi var i.


Altså helt ubrukelig. På vei oppover trappene la vi merke til plaketter med ujevne mellomrom. Her er et bilde av den første vi så.


For de som ikke er så gode i gammel-italiensk kan jeg oversette:

20 meter. Så lavt er tårnene til familien Agresti og familien Guidozagni. Begge er åpenbart plaget av mikropenis.

Et lite stykke lengre opp traff vi på enda en.


På dennne står det:

31 meter. Lengre rekker ikke tårnet til familien Oseletti. Ikke særlig mandig.

Det var langt flere slike enn jeg kan presentere her, men enda et stykke opp var det en med et kjent navn.


De fleste kan kanskje gjette hva som står her, men jeg oversetter allikevel:

55 meter. Så kort er tårnet i Pisa. Alle mennene der har i sannhet mikroskopiske lem.

Etter å ha gått ganske mye lengre enn dette, med stadig lengre mellom skryte/håne-plakettene, kom vi til toppen. For å illustrere at dette faktisk var et ganske høyt tårn tar jeg med et bilde tatt derfra.


Ganske heftig? Det nest høyeste gjenværende tårnet stod omtrent på samme sted, men det var temmelig skeivt etter en lei knekkeulykke som halverte høyden. Det er nesten så man kan begynne å lure på om italienere ikke er særlig gode til å bygge tårn.

I morgen: Beretningen om hvordan jeg gikk på drue-slang, og første, andre og tredjeinntrykk av min nye iBook.
-Tor Nordam