Tiden er inne for at jeg Kristian Berland skriver en ny artikkel.

I dag skal jeg analysere hva det vil si å være.

Tiden er en løs tann, var det noen som sa en gang. Men la oss ikke gå videre inn på det temaet. Det er også en kjensgjerning at å gå inn på det temaet er svært alvorlig, men så var utsagnet også selvinnlysende om man bare tenker litt over saken.

Hva har tiden med saken å gjøre? For trenger man tid for at noe skal være. Spørsmålet er avansert. Jeg ønsker kommentarer på det. Men vi har nå først tid, og da får vi vel bare godta det.

Er, eller i den mindre kjente form å være: Hva innebærer dette for deg? Dette spørsmålet blir vanligvis drøftet på et plan hvor vi antar det finnes en bevissthet. Det er for øyeblikket et åpent spørsmål om denne finnes. Et annet spørsmål er om dette er en nødvendig antagelse i en teori. Fra et fysisk ståsted er alt som er en en eksitajon i et felt, hvilken Lagrange-funksjon får plass på en side. Noen vil påstå det er mye mer enn dette, som kunst og matematikk. Ifølge en lærebok i Quantum Computing, er dette feil. Ettersom dette er informasjon og informasjon er en fysisk ting. Da er vel den saken oppklart, men fra om med dette later jeg som om vi ikke vet dette.

Ifølge en greker kunne ingenting være uten at det alltid fantes, ettersom det var utenkelig at noe kunne forsvinne. Dette umuligjorde all forandring. Vi ser forandring hver dag. Men om verden er determinert, alt er avgjort og tilfeldigheter ikke finnes, da kan vi kanskje se på verden som i 4-romdimensjoner og dermed skjer det heller ingen ting. Sprøyt! Er nok den kommentaren du vil komme med. Kvantemekanikken sier jo at ting er tilfeldige. Da sier jeg til deg om du er fysiker eller matematiker (er du kjemiker så kan du slutte å lese denne artikkelen, den er ikke lagd for deg! ); gå hjem og se på Scrødinger ligningen og fortell meg; Hvor i ligningen er tilfeldighetene??? Om du ikke er noen av delene, kan jeg fortelle deg at slik jeg ser på saken er ikke dette avgjort ennå (men de fleste fysikere lener mot determinisme.) Ifølge Kant, spiller det ingen rolle om verden var deterministisk for vår frie vilje. Heldigvis er Kant død, så slipper vi å høre på slikt tøvprat.

Ifølge en annen greker var alt som fantes i evig forandring. Dette har nok noe med at alt er laget av vann. En meget god teori synes jeg. Hver høst renner det vann ut av nesen min, og når Tor knuser meg i debatt renner det tårer ut av øynene mine. Og når jeg spiser renner det vann ut av munnen min. Men det er ikke så mange andre som synes dette er en god teori. Om alt hadde vært vann, hadde det besvart mange spørsmål. Det er hvertall sikkert.

Nå er jeg sulten. Dette har også en nær sammenheng med konklusjonen min å gjøre. For å spise må jeg ødelegge ting. Og hva kommer ut? Nei, ikke snakk om det. Poenget er at jeg må ødelegge noe for å spise. Og jeg må spise for å være. Ergo vil jeg påstå at det å være er denne prosessen. På litt skikeligere vis, vil jeg si at det som er, er det som skaper uorden i verden. Om noe ikke skaper uorden kan det heller ikke påvirke noe som helst (kjent fra Termodynamikken) og dermed heller ikke forandre noe. Så alt er forandring. Om verden i tilegg er determinert, får begge grekerne rett.

Noen vil kanskje påstå at Descartes hadde noen tanker om denne saken også. Men jeg mener at det hadde vært flaut på hans vegne å presentere hans mening om saken.