Jeg ser det som min plikt å videreføre og samtidig bryte med Tors "Fysikk for fysikere"-artikkel. Nå kunne jeg sikkert sagt noe vittig som henspilte på post-strukturalisme, men det er jeg ikke kreativ nok til.

Jeg tar bare tre fag dette semesteret. Om jeg hadde gått på gløshaugen ville de riktignok vært 5 fag, men de er litt underlige der nede. For første gang holder jeg meg utelukkende til litteraturvitenskap og livet er hærlig.

Fordypning i litteraturteori:
Dette er et fascinerende fag. Enda litt mer fascinerende enn det som het Moderne litteraturteori. Inndelingen mellom dem later til å i hovedsak være kronologisk, slik at grunnfagskurset tok for seg artikler frem til 1970-tallet omtrent, og dette mellomfagskurset (eller fordypningskurset, som det vel heter) tar for seg det som kom etterpå. Det er imidlertid helt greit, for jeg har intrykk av at mens litteraturteorien før 1970 var relativt greie og ordentlige saker, later det i ettertid til å ha gått prestisje i uforståelighet. (Litt som denne eminente petitartikkelen fra Morgenbladet antyder. For de av dere som ikke har abonnement, har jeg papirversjonen hjemme.) Det er imidlertid kjempegøy.

For de interesserte vil jeg særlig anbefale Shoshana Felmans artikkel "Textuality and the Riddle of Bisexuality", som er en lesning av en Balzac-novelle. Man må ikke ha lest Balzac for å ha stort utbytte av Felmans artikkel, og jeg vil strekke meg så langt som til å si at artikkelen med stor sannsynlighet er bedre enn novellen. Den er utrolig søkt, men samtidig så mesterlig komponert at man bare må kaste seg i støvet. Jeg kan dessverre ikke gjengi den - til det er den alt for velskrevet - men den som vil kan få låne en av mine to kopier.

Emnekrets i eldre litteratur - Goethes romaner:
Jeg har aldri vært noen stor Goethe-fan. Jeg leste Faust og skjønte ikke hva alt oppstyret kom av. Jeg leste Den unge Werthers lidelser og ble egentlig bare litt kvalm. Noen av diktene var greie, men ingen av dem tok meg med storm. Hvem ante at alt som skulle til var en foreleser som kunne forklare meg hva som var så genialt. Selv Den unge Werthers lidelser ble et imponerende stykke arbeid etter et par forelesninger om den. Lite ante jeg imidlertid at Goethes beste verk var Valgslektskapene, en tilsynelatende banal, klassisistisk roman om diverse kjærlighetsforhold og en kjemisk allegori. Boken har så utrolig mange sider at jeg faktisk ser for meg at jeg kan skrive 15 sider om den uten problemer (noe som er heldig i og med at det er hjemmeeksamen i emnet).

"Valgslektskap" er et uttrykk tatt fra 1700-tallskjemien, tilhørende et paradigme som allerede var litt suspekt da Goethe skrev romanen. Det var en svenske som lanserte det, og det refererte til den affiniteten og preferansen enkelte stoffer hadde for andre. Ta for eksempel kalk og svovel. Kalken besto for eksempel av kalsium og karbon, og var en ganske stabil sak. Hvis man derimot introduserte svovel, ville kalken straks slippe carbonet og danne en ny forbindelse med svolvelet, nemlig gips. Dette konseptet overfører Goethe til det menneskelige planet (noe som blir spesielt interessant i og med at begrepet "valgslektskap" opprinnelig var hentet fra det sosiale og menneskelige og brukt og stoffer). Boken er imidlertid ikke en helt enkel analogi, den bryter det og problematiserer hele idéen om en slik analogi ved å introdusere muligheten for valg (ironisk i og med at valg figurerer i begrepet som betegner en kjemisk reaksjon som ikke innebærer valg). Det er imidlertid så mange lag og så mange tema som så utrolig subtilt taes opp i denne romanen at jeg ikke skal begi meg inn på noen tolkning av den her. Det får vente til en eventuell eksamen.

Emnekrets i moderne litteratur - Storbyen og litteraturen:
Der det forrige faget kun tar for seg en forfatter, er det her snarere snakk om å lese en hel masse bøker av en hel masse forfattere for å trekke et felles tema ut av dem, nemlig storbyen rundt århundreskiftet. Flanøren er et sentralt tema, naturlig nok, men i og med at det er snakk om moderne litteratur er det aller meste seksuelt. Jeg er sikker på at også flanøren er en pervertert avviker. Og det er ikke snakk om litteraturvitere som på død og liv skal lese seksuelle hentydninger inn i alt og alle. De ligger der åpent i dagen.

Ta for eksempel Zolas The Ladies' Paradise (Au Bonheur des Dames). Boken handler stort sett om et av de første STORE kjøpesentraene (eller stormagasiner som man en gang kalte dem) i Paris, om hvordan den vokser frem på bekostning av naboer og kunder. Se bare på disse sitatene:

Om utstillingene i butikken og hovedpersonens reaksjon på dem:
Then, when she had at last gone in, to escape the grinning salesmen in the linen department, she had stumbled striaght into Mouret's display; and though she was scared, the woman in her was aroused, her cheeks suddenly flushed...

Det er kanskje ikke så tydelig alene, men det fortsetter. Om Madame Marty:
She was known for her passion for spening, her inability to resist temptation, strictly virutous though she was, and incapable of yielding to a lover; but no sooner did she set her eyes on the slightest piece of finery than she would let herself go and the flesh was conquered. (...) for she dressed herself in all the latest fashions, which never failed to seduce her.

Om utnyttingen av kvinnelige forbrukere:
It was Woman the shops were competing for so fiercely, it was Woman they were continually snaring with their bargains, after dazing her with their displays. They had awoken new desires in her weak flesh; they were an immense temptation to which she inevitably yielded, succumbing in the first place to purchases for the house, then seduced by coquetry, finally consumbed by desire.
(...) ravaging households
(...) and behind her back, when he had emptied her purse and wrecked her nerves, he was full of the secret scorn of a man to whom a mistress had just been stupid enough to yield.

Og mens Mouret forteller om sitt planlagte salg:
They had stopped interrupting him, and had narrowed the circle even further, their mouths half open in a vague smile, their faces close together and leaning forward, as if their whole being was yearning towards their tempter. Their eyes were growing dim, a slight shiver ran over the napes of their necks.

Det er stadig snakk om Mourets "seductive charm" og alle hans tanker om manipulering og reklame har en undertone av seksuell dominans. Hans utstillinger beskrives som "an orgy of colour".

Og her, midt i en shopping-seanse:
The counter was overflowing; she was plunging her hands into the growing cascade of pillow lace, Mechlin lace, Valenciennes, Chantilly, her fingers trembing with desire, her face gradually warming with sensual joy; while Blache, by her side, possessed by the same passion, was veryh pale, her flesh soft and puffy.

Akkurat de samme ordene ville blitt brukt i en småsuspekt kioskroman, men da ikke i beskrivelse av et kjøpesenter.

Mourets talenter som handelsmann knyttes også eksplisitt opp til hans seksuelle kraft:
It was a superstition with him, asit was with Bourdoncle, that the manager of a big drapery store should be a bachelor if he wished to retain his masculine power over the scattered desires of the nation of customers...

Og mot slutten tar det helt av idet de går gjennom de forskjellige avdelingene, beskrevet som om
an army of pretty girls had undressed as they went from department to department, down to their satiny skin.
(...)
long white garments, loose and diaphanous, which evoked visions of languourus, lazy mornings after nights of love.
(...)
The silk department was like a hughe bedrom dedicated to love, hung with white by the whim of a woman in love who, snowy in her nudity, wished to compete in whiteness. All the milky tones of an adored body were there, from the velvet of the hips to the fine silk of the thighs and the shining satin of the breasts (...) ranging from the heavy white of a Norwegian blonde to the trasparent white, warmed by the sun of a redhead from Italy or Spain.

Ja, det er fortsatt snakk om stoffer. Og til slutt:
...while the customers, despoiled and violated, were going away in disarray, their desires satisfied, and with the secret shame of having yielded to temptation in the depths of some sleazy hotel.

Jeg mistenker at Zola kanskje var en noe ensporet franskmann.
Man trenger ikke akkurat å kunne se et fallos-symbol i en sko på vannet i denne sammenhengen.

Hmmm. Slik jeg har fremstilt det, virker det som om fagene mine handler om sex og kjemi. Det stemmer bare halvveis. Det er også snakk om en barndom i Berlin, et par Poe-noveller, en dannelsesroman, hermeneutikk og et forsøk på å forstå Becketts Endgame (noe som slett ikke lar seg gjøre).