Da er påsken under oppseiling, og for flere betyr det antagelig skitur. Jeg vet Jørgensen snakket om å krysse en eller annen vidde, Are, Johs og den gjengen der farter jo rundt på ski stadig vekk, og til og med Torgar pleier vel å ta seg en tur med planker på beina når han er hjemme. Selv er jeg ganske moderat, og har som mål å komme meg på én skitur i påsken. Sammen med min forrige tur vil det bringe meg til totalt to skiturer i år, som er fler enn i fjor, og da er jeg fornøyd.

For de som er litt hardere på skiene enn meg tenkte jeg at jeg skulle snakke litt sikkerhet. I gamle dager var folk mer hardføre, og ikke så sytete av seg. Derfor var det sjelden noen falt ned fra et fjell, og de gangene det skjedde bare trakk man på skuldrene og fortsatte med det man holdt på med. Alt dette forandret seg imidlertid i påsken 1967, i ettertid kjent som ulykkepåsken. Hele 18 personer omkom på fjellet i Norgen denne påsken, og mange følte at noe burde gjøres.

Norges Røde Kors og Den Norske Turistforening satte ned et utvalg for å drive forebyggende arbeid. Først kom man opp med en kampanje, Aksjon Fjellvett, med det fengende slagordet

Velkommen til fjells – men ta ansvaret selv

Var det ikke vakkert i gamle dager, da man kunne smekke opp slikt som dette? Jeg tror neppe dagens versjon, med 4 sider legal text, hadde vært like fengende. Men uansett var det nok mange som følte at det var greit nok at man ikke kunne saksøke noen om man døde på fjellet, men noe litt mer retningslinje-aktig hadde kanskje vært greit. Og da ble fjellvettreglene født. Jeg er dessverre ikke like hipp og kul som Åsleik Engmark, men jeg skal kjøre en kjapp gjennomgang allikevel og delvis gjøre billige poenger ved å spille på Anders' artikkel om Scott.

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.

Hybris er det noe som heter. Det er den tingen som gjør at det alltid går dårlig for greske helter når de tror alt ordner seg, og det kan komme til å skje med deg også. Se bare hva som skjedde med Scott. Han trodde på learning by doing, men så ble det bratt læringskurve og learning by dying i stedet.


2. Meld fra hvor du går.

Det er naturligvis viktig å si fra hvor du går, men personlig mener jeg denne er litt oppskrytt. Du har jo ansvaret selv, så du kan i prinsippet ikke forvente å blir reddet når du ikke gidder å gå mer bare fordi du la igjen lapp på kjøkkenbordet. Dette funker dessuten ikke alltid, særlig ikke hvis du skal på en dritlang tur og/eller har kjipe venner. Se bare hva som skjedde med Scott. Alle visste hvor han skulle, men ingen gadd å hente ham.


3. Vis respekt for været og værmeldingene.

Været er det svært viktig å respektere. Været er større enn deg, og været kan gjøre som det vil, og være oppe sent. Jeg leste noen som sa at global oppvarming ikke er et problem for planeten, for været kommer bare til å drepe alle menneskene, og deretter finne seg en ny likevekt å henge ut med. Værmeldingen har jeg derimot litt problemer med å respektere, særlig etter at jeg forsøkte å finne et langtidsvarsel i dag, og fant ut at Storm Weathercenter faktisk utstyrer værkartene på internett også med en værdame. Men selv værvarselet kan ha noe å fare med fra tid til annen. Se bare hva som skjedde med Scott. Alle sa at det var meldt 50 minus og sterk vind, men han la i vei med ørken-ponnier.


4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ha alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever.

Og hvilket utstyr krever så fjellet? Det kommer naturligvis litt an på hvilken type tur du skal på, så her kan ikke jeg gi noe fasitsvar. For min del pleier jeg å komme langt med kamera og sigar. På akkurat denne regelen funker det ikke så bra å rippe Anders' artikkel om Scott, for han hadde antagelig sekk, og skulle på ingen måte på en kort tur.


5. Lytt til erfarne fjellfolk.

Mer spesifikt, lytt til folk som har vært dit du skal før. De som er litt mer sleet wise kan ofte fortelle deg noen lure triks. Se bare hva som skjedde med Scott. Han skulle på død og liv komme dit først, og kunne ikke slå seg til ro med å vente et år så han kunne få gode råd fra Amundsen. Hadde han gjort det hadde han fortsatt ikke vært i live i dag, men i verste fall hadde han fått ett år ekstra.


6. Bruk kart og kompass.

Kart og kompass kan faktisk være en greie selv om du er godt kjent dit du skal. Dukker det opp en tåke eller en snøstorm kan det være greit å ha et kompass å gå etter. I Moldemarka for eksempel kan det vel ikke skje noe særlig annet enn at du kommer ned til sivilisasjonen på Kvam eller noe i stedet for Nordbyen, men det kan jo være kjedelig nok det. Egentlig funker det ikke så bra å kritisere Scott for dette heller, for han greide jo å finne polpunktet i isødet, eller han hadde i allefall noen som kunne, og det er mer enn jeg kunne greid, vil jeg tro.


7. Gå ikke alene.

Å gå alene er jo ikke noe gøy engang, så dette er en rimelig unødvendig regel. Hvis du går mye alene, og særlig hvis du har slik trang skibukse, bør du gå i deg selv og vurdere hvorfor du egentlig går på fjellet. Når det gjelder Scott hadde det kanskje vært like greit om han ignorerte denne regelen, så kunne livene til mange briter og ponnier vært spart.


8. Vend i tide – det er ingen skam å snu.

Dette er bare bullshit. Der er naturligvis massevis av skam forbundet med det å snu, men det er enda mer forbundet med det å bli funnet død i en merkelig posisjon. Mange blir dessuten funnet kun få meter fra hytta de skulle til eller noe, og ofte har de begynt å kle av seg fordi det angivelig føles varmt like før man fryser i hjel. Hvor pinlig er ikke dét? Jeg vil si det er et par hakk mer taperaktig å bli funnet naken på hyttetrappa enn å drikke kakao foran peisen mens du skrøner om hvordan den gamle krigsskaden tvang deg til å snu. Se bare hva som skjedde med Scott. Han snudde ikke, og det førte til at Anders skrev en artikkel som hadde som formål å få folk til le av Scott. Hadde han snudd hadde vi antagelig aldri hørt noe særlig om ham. Pluss at han ikke hadde dødd i et telt på sydpolen.


9. Spar på kreftene og grav deg ned i tide.

Dette har jeg faktisk prøvd to ganger, men bare på gøy. Den ene gangen var det en mann som sa at vi skulle lage noe han kalte sjogghollo, som viste seg å være en type snøhule. Vi lagde den inn i en liten skavl, ved å grav oss inn, lage en benk, og så mure opp en vegg foran med skiene våre som støtte. Etterpå prøvde vi oss på en slags James Bond-manøver, ved at vi spente på oss skiene mens de fortsatt var en del av byggverket, og så skulle vi liksom sparke ut veggen, lande på skiene, og forvinne nedover mens slemmingene kjørte inn i hverandre og/eller trær. Jeg tror ikke det gikk så bra. Jeg er egentlig ikke sikker på om vi prøvde engang. Jeg har også overnattet i snøhule på en speider-tur, og det var helt kurant. Bare husk at inngangen bør være lavere enn der du skal sove, og at du helst bør sove nært oppunder taket. Når det gjelder Scott er jeg ikke så sikker på om dette ville funket for ham, ettersom han fortsatt ville hatt grunnleggende problemer. Han ville for eksempel fortsatt vært hundrevis av mil fra silivilisasjonen, uten mat og med få dager igjen å leve. For alt jeg vet er det dessuten godt mulig at faktisk han gravde seg ned.

For de som synes skitur med kvikklunsj er for pingler kan jeg henvise til Marinejegernes treningsprogram. De har dessuten en egen treningskalkulator som kaller deg stygge ting, uavhengig av om du gjør det bra eller dårlig. Nesten som å ha en egen sersjant.

-Tor Nordam