Over middagen i dag diskuterte Kristian og jeg situasjonen i Irak. Are linker jo stadig vekk til artikler om hvor ivrige de er etter å drepe hverandre der nede, og jeg synes dette virker skikkelig teit. Helt utrolig faktisk. Jeg kan godt skjønne at mange i Irak ikke liker amerikanere, men hvordan det gikk fra "Death to America" til "Death to my neighbours" er mer utenfor min fatteevne. Rett og slett.

Så det vi diskuterte var om noen hadde forutsett før invasjonen at shiaer og sunnier kom til å fly i tottene på hverandre, og om dette var et vanlig argument å høre. Jeg kan nemlig bare huske ting som "Folkeretten" og "hvordan vet du at det som ser ut som lastebiler egentlig er mobile fabrikker for kjemiske våpen?", og disse argumentene fungerte jo ikke, så spørsmålet er om man kunne hindret krigen ved å fortelle at en invasjon sannsynligvis ville føre til en fullstendig irrasjonell borgerkrig som ville koste tusenvis av amerikanske soldater, og flere titalls vanlige forsvarsbudsjett.

Da jeg kom hjem spurte jeg min lokale religionsviter om dette, og hun bare lo av meg, rufset håret mitt, og kalte meg søt. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg var samme type søt som denne katten. Hun fortalte meg i allefall at situasjonen var mye den samme som i Jugoslavia, der man hadde en gruppe som hadde makt under Tito, men som var i mindretalle, og dermed mistet makt når Tito døde. Samme med Irak. Sunniene er i mindretall, men hadde mer makt under Saddam. Så kommer amerikanerne dragende med demokratiet, og flertallet får mer makt. Så blir det bråk. Alle skjønte vel på forhånd at dette kom til å skje?

Men, sa jeg, i Jugoslavia hadde vi jo forskjellige religioner. I Irak er jo alle, eller i allefall de fleste, muslimer. Shiaer og Sunnier er vel mer som protestanter og katolikker, og... Nei vent, protestanter og katolikker liker jo å drepe hverandre, det hadde jeg helt glemt. Så da trengte man kanskje ikke være rakettforsker for å skjønne at det kom til å bli borgerkrig i Irak allikevel. En deprimerende innsikt.

-Tor Nordam