Det var i allefall det jeg sa i fjor, da vi støpte igjen et hull i betongen på lageret. Men historien begynte allerede i 1890, så vi får ta det fra begynnelsen.

I 1890 var det to gode naboer på Malo på Nesjestranda som hadde hver sin vanndrevne sag. De bestemte seg for å starte et sagbruk, og om det ble slik fordi de bodde på Malo, eller fordi en eller begge het Malo, vet jeg ikke (selv om det antagelig er to sider av samme sak) så ble i allefall sagbruket kalt Malo Sagbruk. i 1937 ble så de to sagene bygd sammen til en, fortsatt med vannhjul. Siden man var avhengig av god vannføring for å sage var det stort sett kun på våren det ble gjort, og resten av året var man vel opptatt med vanlig gardsdrift, og fra tid til annen vendte man kanskje litt på plankene som lå til tørk. Hvem vet.

I 1947 ble det imidlertid andre boller. Da fikk man en dieselmotor, og kunne sage hele året. Herfra ble det fart i sakene, og salget ble større, og etterhvert ble Malo Sagbruk den største trelasthandelen i fylket. I 1967 eller 1968 opprettet de en filial på Bergmo, og i 1980 ble det nye lageret bygget. Under støpingen av betongdekket i det nye lageret var det noen som gjorde en litt lettvint jobb, men det gikk upåaktet hen helt til i 2004. Da ble det kjøpt inn en ny og tung truck, som kunne kjøre sidelengs, og som kunne kjøre ute.

Disse to egenskapene ved den nye trucken gjorde at forholdene lå til rette for å åpne porten i enden av lageret, og kjøre inn limtrebjelker den veien, som opprinnelig tenkt. Dermed ble det belastning på områder av betongdekket som ikke hadde sett noe action før, og etterhvert begynte gulvet å sprekke der noen, antagelig en ferievikar, hadde slurvet i 1980.

Sommeren 2005 kom jeg som vanlig på jobb, og jeg er vel ikke mer begeistret for ensformig arbeid enn noen andre, så jeg kastet meg på denne sjansen til å gjøre noe utenom det vanlige, og påtok meg ansvaret for å støpe igjen hullet. Jeg utstyrte meg med slegge, spett, hakke armering, tørrbetong, murerstamp, spade og en ferievikar, og gikk til verks. Og hver gang det oppstod tvil under arbeidet sa jeg "Jeg er fysiker. Dette kan jeg."

Arbeidet ble fullført uten uhell, og jeg regnet saken som ute av verden, helt til jeg i januar fikk en slik MMS fra Rihards, med et bilde som viste at situasjonen var verre enn noen gang. Jeg gruet meg til å returnere til lageret med hodet bøyd av skam, men etterhvert glemte jeg hele greia. Da jeg begynte på lageret ble jeg imidlertid mint på denne saken, og gikk for å inspisere personlig.

Synet som møtte meg var et litt annet enn jeg hadde ventet. Situasjonen var ille, ja, men ikke så pinlig som jeg hadde ventet. Støpen min fra året før lå der nemlig fortsatt, som en øy av stabilitet i et hav av sprukket betong. Det gamle gulvet hadde sprukket videre, men støpen min hadde holdt. På dette grunnlaget skaffet jeg meg ansvaret for å støpe enda mer, og det skal jeg gjøre i morgen. Calcuttagutta kommer tilbake med mer.

-Tor Nordam