Mange husker kanskje den grimme sofaen jeg hadde stående på Byåsen mens jeg bodde der. Det siste året har den stått på rommet mitt i Molde, men nå har jeg jo tatt med hjem den sofaen jeg hadde i Trondheim det siste året, og den er jo en smule penere, så jeg har tenkt å beholde den. For å få til det må jeg kaste ut den gamle, og det skal skje i morgen. Det er i grunnen litt vemodig, for den har jo vært med meg frem og tilbake og greier og jeg har hatt den siden første på videregående, så jeg følte det var naturlig å slepe den ut i skogen og knipse noen bilder av den først. Men først litt historie.

Sofaen tilhørte opprinnelig foreldrene til Bodil, og var formodentlig innkjøpt den gangen den var moderne. At et slikt trekk på ett eller annet tidspunkt ble regnet som god smak sier vel det meste om samfunnet, men innen jeg kjøpte den var det i allefall brakt på det rene at den var dritstygg. Den kostet meg hele 50 kroner, og jeg fikk vite etterpå at de nesten synes det var litt pinlig å ta i mot så mye penger, ettersom de egentlig hadde tenkt å kaste den, men jeg var fornøyd. Ikke bare hadde jeg fått en sofa, men jeg hadde fått en sofa som var så stygg at den var kul.

I tre år stod den så på rommet mitt, kun med sporadiske turer til nettverk på Rivalhuset. Her skjedde det forresten en gang at en fyr sovnet i sofaen min, og så tenkte vi at det ville være en god idé å bære sofaen ut på fotballbanen, så han skulle bli sånn passe desorientert når han våknet. Dessverre våknet han på vei ut døra. Men desorientert ble han.

Da jeg dro til Trondheim for å studere måtte jeg naturligvis ha en sofa, og den trofaste grønne ble plassert på en tilhenger og kjørt oppover. Der var den i bruk i to år, riktignok med et hvitt tøystykke drapert over, og jeg var stadig fornøyd med den. Særlig likte jeg at den hadde lave armlener. Camilla var derimot tilhenger av høye armlener, for hun er så lav at hun kan ligge på tvers i en toseter uten å ha bena over kanten. Og slik hadde det seg at etter to år ble sofaen erstattet av en med høye armlener, da mammaen til Camilla byttet ut salongen. Sofaen min ble fraktet hjem på tilhenger, og jeg husker at jeg lånte en strammestropp godkjent for last opptil 15 tonn på jobben. Jeg hadde et visst håp om å bli stoppet i kontroll, så jeg kunne få cred for lastesurringen min, men det ble det ikke noe av. Sofaen kom i allefall trygt hjem, og har stått på rommet mitt siden.

Og nå må den altså vike for en nyere sofa, fra IKEA av alle steder. Har du blitt så beveget av denne artikkelen at du ønsker å eie denne sofaen er det bare å si fra før klokken tre i morgen, så kan du bli den lykkelige eier av et stykke historie, for den nette sum av kroner 0. Betingelsen er at du må hente den selv, eventuelt overtale meg til å bringe den til deg, senest 8. september.

De to bildene av meg er tatt av Eivind, bildet av Eivind er tatt av meg.

-Tor Nordam